Meny
Meny
Meny
Meny
Meny
Meny
Meny
Meny
Meny
Meny
Meny
En kursdeltaker deler
sin vei til et friere liv
Min reise
Her deler jeg min erfaring
om veien til et friere liv
Det starter med fokus på øyeblikket
og det som foregår akkurat nå
Velkommen kjære deg
Jeg er så glad for at akkurat du har lyst til å lese mine refleksjoner. Om noen av tankemønstrene jeg har hatt, om overbevisninger som til slutt styrte livet mitt inn i utbrenthet - uten at jeg har vært klar over det. Om gamle, ubehagelige følelser som dukket opp på nytt og på nytt helt til jeg våget å kjenne på dem, sånn at de kunne oppløses og forsvinne fra kroppen. Om viktigheten av å ta tak i øyeblikket og ha fokus på det som foregår akkurat her og nå. Hvorfor skriver jeg om de tinga her? Jeg gjør det fordi jeg tror du kan kjenne deg igjen i meg. Og hvis du er kommet dit at du er skikkelig lei av å ha det sånn som du har det, lei av å kjenne på et underliggende ubehag i kroppen, uro og tankekjør, lei av å ikke få til det du vil fordi du opplever å gå på tvers av deg selv, lei av å ha så lite energi at du må prioritere mellom enkle hverdagsoppgaver, lei av å være flink pike eller gutt, så vil jeg at du skal vite at det faktisk finnes hjelp å få. Hjelp som virkelig hjelper, hjelp som får deg i mål. Som ikke er at du snakker og snakker om de vonde og vanskelige tingene og kjenner deg "låst" i de ubehagelige følelsene, men hjelp som gjør at du kan stilne grubling og kvitte deg med uro og gammelt ubehag, sånn at du kan finne tilbake til deg selv, til gleden, begeistringen, energien og magien ved å leve dette livet. Som gjør at du kan bryte de handlingsmønstrene som holder deg fast i den måten du pleier å gjøre ting på. Du trenger ikke å fikses, det er ikke noe galt med deg, men du kan få hjelp til å stilne stemmen i hodet, fjerne usanne overbevisninger, forløse gamle følelser som har satt seg i kroppen, og oppnå ro i sinnet. Du kan komme dit at det er behagelig å være deg, akkurat sånn som du er. Det starter med øyeblikket, at du trener opp oppmerksomheten din til å være her og nå. For å kunne legge merke til og bli bevisst stemmen i hodet og tankemønstre og overbevisninger som styrer de valgene du tar - uten at du er klar over det. Og som med all annen trening, så blir du mer og mer bevisst jo mer du øver. Du kan ikke tenke deg til sterkere magemuskler, du må trene for å få det til. Samme greia med tilstedeværelse. For å få det til, må du praktisere. Med hjelp fra noen som har fått det til før deg, og som kan vise vei, så slipper du å bruke mange år på å finne ut av alt dette selv. Etter to runder med utbrenthet og sju år med ulike former for terapier, behandlinger og praksiser på søken etter noe som kunne få meg ut av tilstanden med lav energi og tilbake i jobb, kom jeg tilfeldigvis over Et friere liv og AIS-metoden (Aksept, Indre bevissthet, Stillhet). Metoden i kombinasjon med personlig veiledning, har utrolig nok fått meg på beina igjen. Jeg fant omsider noe som virkelig fungerer! Skal jeg beskrive det med ett ord, så må det bli livsendrende. Dette kurset har ikke vært ytterligere en ting jeg må gjøre eller praktisere for resten av livet for å vedlikeholde effekten av det, det har vært noe jeg har gjennomført for å få til et skifte i perspektivet på livet og hvordan jeg lever det. Og når du er i mål, så er du i mål, og du trenger ikke terpe på metoden lenger. Da kan du leve livet og nyte å være i det - som det er. Du kan se på kurset som en prosess som loser deg fra det stresset du er i nå og tilbake til deg før du ble tatt over av stress, bekymringer og uro. Det har gjort at jeg nå føler meg fri, på plass i meg selv og har en sinnsro jeg ikke visste jeg kunne oppnå. Det opplevdes som et skifte i bevisstheten, som et før og etter. Mens jeg før var mye stresset og tankene handlet om ting som hadde skjedd i fortiden eller skulle skje i fremtiden, så er jeg nå mesteparten av tiden til stede i det som foregår her og nå, i det som faktisk er livet. Det ønsker jeg for deg også. Derfor anbefaler jeg deg å ta en samtale for å finne ut om kurs hos Et Friere Liv er noe som resonnerer med deg og der du er på din livsvei. Jeg tenker at når jeg får det til, så klarer du det også. Har du lest helt hit, er du én samtale unna å snu om på livet ditt. Alle forandringer starter med at du tar det første skrittet. Om det er et museskritt spiller ingen rolle, det viktigste er at du faktisk gjør det. Bare ved å begynne kan det lille, men likevel avgjørende første museskrittet, etter hvert bli til sjumilssteg.
Hvert innlegg her er fortsettelsen på min spennende reise
Det viktigste spørsmålet
I mange år var jeg en som søkte etter alle mulige årsakssammenhenger for hvorfor akkurat jeg ble utbrent. Godt hjulpet av mønstre som slavedriveren, perfeksjonisten og maskinen gravde jeg dypt og bredt, og hadde jeg ikke stoppet opp og blitt klar over mønstrene mine, hadde jeg helt sikkert holdt på å lete fortsatt. Men det hjelper ikke å grave dypere eller bredere hvis jeg graver på feil sted. Jeg vet jo hvorfor jeg ble utbrent, det var fordi jeg levde over evne. Det var ikke balanse i regnskapet. Da det ble flere oppgaver, mer ansvar og mer å gjøre, både på jobb og hjemme, satte jeg egne behov til side for å få tid til å gjøre alt sammen (på en mest mulig plettfri måte). Etter mange år med overbelastning og høyt stressnivå, gikk det ikke lenger. Siden jeg ikke var i stand til å stoppe meg selv, gjorde kroppen min det for meg. BANG - rett i veggen - hardt og brutalt. Det var først etter at jeg kom i kontakt med Et friere liv, og fikk hjelp til å avdekke mønstrene mine, jeg forsto at jeg hadde lett på feil sted. Å avdekke alle mulige årsakssammenhenger kunne få meg til å forstå veldig mye av det som hadde skjedd, men det var ikke det som kunne hjelpe meg ut av den energiløse tilstanden jeg hadde kommet i som følge av utbrentheten. Å sanke mest mulig detaljert kunnskap om hvorfor, endret ingenting i forhold til hvordan jeg følte meg og hvordan jeg hadde det inni meg. Det endret seg ikke før jeg fikk hjelp til å få et annet perspektiv. Et perspektiv som gjorde at jeg kunne oppdage mine egne tanke- og følelsesmønstre, og få øye på hvordan de holdt meg fanget i en tilstand av frykt, håpløshet, overveldelse og lite energi. Først da forsto jeg hvorfor jeg var så utmattet og energiløs, og først da fikk jeg verktøy som gjorde at jeg kunne endre på det. Det nye perspektivet jeg har fått gjennom AIS-metoden (som står for Aksept, Indre bevissthet, Stillhet) har gjort meg i stand til å se at bak mønstrene mine lå mange gamle, vonde følelser som skuffelse, sorg, tap, skam og avvisning fra tidligere opplevelser. Mine tolkninger av disse opplevelsene gjorde at jeg blant annet trodde jeg ikke var god nok, at min verdi først og fremst lå i prestasjonene mine og at idealet var å klare seg mest mulig alene i livet. Med hjelp fra Et friere liv har jeg fått løst opp i tanker, troer og overbevisninger som har styrt meg og holdt meg tilbake. Jeg har fått hjelp til å lege gamle emosjonelle sår, det vil si gamle følelser som har ligget der og blitt trigget hver gang det har oppstått en situasjon som har minnet meg om vonde opplevelser fra tidligere. Lenge visste jeg mest om hva som ikke fungerte og hvordan jeg ikke ville ha det. Nå er jeg opptatt av å finne ut hva som skal til for at jeg kan stortrives. Hva gir meg energi? Hva tapper meg? Hva og hvem inspirerer meg? Hva liker jeg å holde på med? Hva driver jeg med når jeg blir så oppslukt at jeg glemmer tid og sted og er i flyt? Hva er mine gaver eller talenter? Hva er jeg spesielt god til? Hva er egentlig "min greie"? Når trives jeg aller best? Hva har jeg mest lyst til? Hva trenger jeg for å ha det skikkelig bra? Hva er mine behov? Hva lengter jeg etter? Endelig er jeg der at jeg kan stille meg selv det aller viktigste spørsmålet: Hvem er jeg bak alle mønstrene? Jeg vet nå at jeg er avhengig av balanse for å ha det bra, balanse mellom aktivitet og hvile, mellom å gjøre og være, mellom på og av. Livet mitt på utsiden er ganske likt nå som da jeg startet på kurs hos Et friere liv, men det oppleves helt annerledes. Den største forandringen er at jeg bekymrer meg mindre, har det mye roligere og bedre inni meg og ikke minst at jeg har fått mer energi. Jeg vet også at jeg (akkurat som deg) er mer enn god nok, og jeg trenger ikke lenger bevise min verdi gjennom prestasjoner. Jeg er blitt snillere og mer forståelsesfull overfor meg selv, og jobber fortsatt med saken. Jeg har fått et sterkt ønske om å bruke mine erfaringer til å hjelpe andre å fri seg fra sine ubevisste, fastlåste mønstre, og tar nå coachutdanning hos Et friere liv. Jeg gleder meg over å tråkke opp en ny sti, og er spent på hvordan det blir. Jeg oppdaget at jeg hadde en forestilling om at bare jeg får ordnet opp i alt på innsiden og på utsiden, bare jeg blir reparert, så kommer jeg i “mål” en gang for alle. Nå vet jeg at det bare har vært en oppfatning egoet mitt har hatt - uten rot i virkeligheten. Vi kommer aldri over noen målstrek, vi er alltid underveis, det går opp og ned og frem og tilbake, det er sånn det er å leve et liv. Jeg har fortsatt ting å jobbe med og hensyn jeg trenger å ta for at hverdagen skal være bra, men jeg opplever at jeg håndterer det bedre og at jeg tar bedre valg uten den indre kommentatoren som aktivt motarbeidet meg i mange år. En av tingene jeg har funnet ut at jeg liker skikkelig godt, og som får meg til å glemme tid og sted, er å skrive. Skrive sånn som jeg har gjort i denne bloggen. Hvordan jeg skal ta skrivingen videre, vet jeg ikke, jeg bare vet at jeg skriver på det siste innlegget om min reise, eller egentlig min prosess. Som du skjønner så fortsetter prosessen min, og jeg vil takke deg for at du har vært med og lest det jeg har delt. Jeg har ønsket å vise deg at du ikke er alene, og ved å fortelle deg om en vei ut av det vonde og vanskelige har jeg hatt et håp om å gi deg håp. Du er på din egen reise, og jeg håper du klarer å hvile i at du ikke vet så mye om hva som skal skje videre. Tren på å være i øyeblikket, kjenn etter hva du trenger for å ha det bra. Øv på å leve her og nå, på å være til stede i livet ditt mens det skjer. Vit at du er den eneste du kan endre, og når du endrer deg, så endrer alt seg. Om du er der at det jeg har delt om min reise resonnerer med deg, og du er klar for å prøve ut en litt annerledes tilnærming for mindre uro og tankekjør, mer mot og handlekraft, og for å få det bedre med deg selv og de rundt deg, kan jeg varmt anbefale å ta kontakt med Jenny og Elisabeth i Et friere liv. Takk for meg og masse lykke til med din egen prosess, jeg er helt sikker på at det kommer til å gå bra.
Startpunktet
Det finnes et startpunkt for alt du ønsker å gjøre noe med i livet ditt. Jeg tipper du har lett etter dette startstedet ganske lenge allerede, men at du ikke har funnet det. Eller rettere sagt: Du har ikke sett det ennå, eller oppdaget det. Fordi du hele tiden leter etter løsningen der ute. Du tror den er i en bok, i en ny vane, i en terapisamtale, i en annen by, i en ny jobb, i en ny kjæreste eller i den nye deg hvis du bare klarer å gå ned 3-5 kilo. Du kan oppsøke alt dette, men likevel vil du ikke finne startpunktet. Jeg snakker av erfaring, for jeg har gjort det selv - brukt mange år på å lete alle tenkelige steder der ute. Men startstedet er her - NÅ - i dette øyeblikket. At du vender oppmerksomheten din mot det som er her akkurat nå. Det er så kjedelig, det skjer jo ingenting, klager ego, orker ikke akkurat nå, har ikke tid, gjør det seinere. Der har du problemet: Du hører på stemmen i hodet ditt, og unngår det. Her er løsningen: Ikke lytt til den stemmen som gjør alt den kan for å få deg bort fra øyeblikket. Bare ta det første steget og vær her akkurat nå, og aksepter at det både er enkelt og vanskelig på samme tid. Bare sånn kan du finne startpunktet.
Hvorfor er øyeblikket så viktig
Det er først når du stopper opp og bare ER, uten å drive med noe, at du kan høre tankene dine. Det er da du kan klare å fange opp hva den indre kommentatorboksen din sier. Hva stemmen i hodet ditt sier til deg. Det blir anslått at vi har minst 70 000 tanker i hodet i løpet av en dag, det er mer enn én tanke i sekundet. Hva slags tanker er det? Er de snille og omtenksomme med deg? Eller er de selvkritiske, klandrende og slemme? Forteller de deg at du er god nok som du er, og at du bare kan slappe av og nyte livet - akkurat sånn som livet er nå i dette øyeblikket? Eller mener tankene at du bør skjerpe deg og bli flinkere, sprekere, slankere? Eller at du burde vært rikere eller mer effektiv? Eller at du er en dårlig venn fordi du for tiden ikke har overskudd til å være sosial? Eller at du er en dårlig forelder fordi du er blitt syk og ikke kan bidra like mye som før? Eller som min stemme fortalte meg da jeg hadde en jobb jeg var ganske flink til: Du har en tullejobb Det du tjener penger på, kan enhver idiot få til Du er ikke noe flink Det er flaks hver gang du får til noe Du har fått til ting før, men det er ingen garanti for at du får det til denne gangen Hver gang jeg skulle begynne på en ny oppgave, var den indre kritikeren der: Dette blir vanskelig, dette får du sikkert ikke til, for du har ikke gjort akkurat det her før. Den indre monologen kvernet på de samme tingene omigjen og omigjen, og det ble tyngre og tyngre å utføre jobben. Selv om jeg ytre sett jobbet i medvind, føltes jobben som en uendelig oppoverbakke. Det var et voldsomt gap mellom opplevd og faktisk prestasjon. Det hjalp ikke at de rundt meg kom med ros og oppmuntring, for den jeg lyttet aller mest til, og trodde fullt og helt på, var stemmen i mitt eget hode. Er det rart jeg ble sliten og tappet for energi? Jeg så det selvfølgelig ikke da, men jeg ser det nå. Stemmen i hodet drev meg inn i depresjon, angst og utbrenthet. Jeg fungerte ikke lenger. Jeg var helt tom og så langt forbi sliten at jeg ikke klarte å roe ned eller sove. Jeg var blitt sensitiv for alle lyder, klarte ikke lese fordi bokstavene danset for øynene mine, og måtte bevege meg i sakte tempo for å unngå hjertebank. De eneste personene jeg klarte å forholde meg til, var mine aller nærmeste, bare sammen med dem følte jeg meg trygg. Det var da jeg ikke hadde noe valg, at jeg begynte på den viktigste jobben: Den indre jobben. Jobben med å komme meg på beina igjen. I sju år var jeg gjennom flere runder med samtaleterapi, et utall forskjellige behandlinger, diverse kurs og leste meg opp på psykologi, angst, utbrenthet og depresjon. Jeg roet ned med turer i naturen, fant ro med rolig yoga, unngikk tv, musikk og mennesker, men kom aldri helt i mål. Selv om jeg gjorde det jeg kunne for å lade batteriet, så var det som om batteriet ikke ville lade. Energien var fortsatt lav, og jeg måtte prioritere hva jeg kunne bruke krefter på. I det jeg var i ferd med å gi opp, fant jeg plutselig en metode som hjelper! Jeg fikk hjelp til å stilne stemmen i hodet. Men for å klare det, måtte jeg først lære meg å være stille. Sånn at jeg kunne høre hva jeg faktisk fortalte meg selv. Det overrasker deg vel ikke at det jeg fant ut at stemmen i hodet ofte fortale meg, ikke var noe snilt.
Gjør du også mer enn du egentlig orker/vil?
Da jeg klarte å være mer til stede i øyeblikket, ble jeg også klar over stemmen i hodet. Den som snakket til meg hele tiden uten at jeg hadde lagt merke til det. Da jeg først begynte å lytte til min indre dialog, så fant jeg fort den jeg kaller Slavedriveren. Den som mener at jeg alltid bare skal peise på. Og at jeg ikke trenger pauser, fordi det er mye bedre bare å gjøre seg ferdig når man først er igang og er i siget. Slavedriveren mener pauser er uproduktive og bare bidrar til at det tar lengre tid før du blir ferdig, for det er å bli ferdig som er målet. Det å være underveis eller holde på, og kose seg med prosessen, har ingen verdi for Slavedriveren, det er å bli fort ferdig som gjelder. Så når jeg kunne tenke meg en pause for å hvile hodet og kroppen, så var Slavedriveren på pletten i samme sekund: Å kom igjen, du orker litt til, bare gjør LITT mer, det er ikke så mye igjen før du er ferdig (jo, det er absolutt mye som gjenstår!), og når du er ferdig, DA kan du få hvile. Så jeg lyttet til Slavedriveren, gjorde som den sa. Men da jeg var ferdig med oppgaven og trengte en pust i bakken, så mente Slavedriveren at jeg bare kunne begynne på neste oppgave, for det ville være bra å bli ferdig med den også... Og sånn fortsatte det. Jeg skjønte etter hvert at Slavedriveren mener det aller, aller beste man kan være, det er å være produktiv. Gjøre masse greier, og desto mer jo bedre! Slavedriveren skilte ikke mellom nyttige gjøremål og kreative prosjekter, så hvis jeg gikk i gang med å male et rom eller sy, så var den der: Skynd deg nå, så du blir fort ferdig, det er ikke så mye som gjenstår, bare litt til nå, så er du ferdig. Og ja, etter hvert ble jeg så ferdig at jeg ikke klarte å gjøre noe som helst.
Perfeksjonisten
Bare få måneder før jeg møtte veggen, begynte jeg på et lenge påtenkt oppussingsprosjekt. På det tidspunktet ante jeg selvsagt ikke at jeg var på full fart inn i en vegg. Jeg husker at jeg følte meg travel, produktiv og effektiv på jobb, med mange baller i lufta, og at jeg også ville få til det samme når jeg hadde fri. Barn og familieliv skulle ikke være noen hindring for å sette inn støtet med å være effektiv på hjemmebane også. Så jeg satte igang med oppussing av vaskerommet, og alt det innebærer av planlegging, organisering og gjennomføring. Jeg husker at jeg slet voldsomt med å ta beslutninger, og spesielt når det kom til å bestemme meg for sammensetningen av benkeplate, gulvbelegg og farge på veggen. Hver gang jeg hadde landet på en kombinasjon som så fin ut, kom den gnagende tvilen: Ville det bli noe fint sammen? Var den veggfargen egentlig noe fin? Hva med gulvet, ville gulvbelegget bli for lyst sammen med veggfargen? Var det for likt? Skulle jeg gått for noe mørkere? Også videre også videre, og jeg begynte på nytt med fargekartet. Det var som om jeg trodde det fantes en fasit, at det eksisterte én eneste løsning som ville være den mest optimale av alle løsninger, og bare jeg fant den, så ville alt klikke på plass. Men etter mange turer på interiørbutikken og mye leting på nettet, var jeg fortsatt i tvil. Til slutt måtte jeg bare stole på at de som hadde laget interiørforslaget, hadde god smak, for jeg ante ikke lenger, jeg var bare usikker og redd for at det ikke skulle bli så fint som det kunne bli på sitt aller fineste. Som du skjønner var det ikke bare Slavedriveren som bodde i hodet mitt. Den samarbeidet tett med Perfeksjonisten. Den som er opptatt av å unngå feil, og at alt den gjør må være så bra som overhodet mulig, fordi den tror det bare er det som er plettfritt som er godt nok. Med Slavedriveren og Perfeksjonisten som oppdragsgivere, er det ikke vanskelig å forstå at jeg slet meg helseløs.
Trodde jeg var en ustoppelig maskin
Da jeg litt ut i sykemeldingen skjønte at jeg trengte noen å snakke med om veggen og det som hadde skjedd (og ikke kunne vente ti måneder på time hos psykolog), fant jeg en samtaleterapeut jeg turde å kontakte. Da jeg kom dit, hadde jeg en forestilling om at bare jeg fikk snakket med henne et par ganger, så kunne hun "fikse" meg sånn at jeg kunne bli reparert og gjenoppta jobben og livet som det hadde vært før smellen. Jeg var mildt sagt utålmodig, og ville bare at "problemet" skulle fikses, som når du setter bilen på verksted fordi det er tid for oljeskift, eller det er kommet en ulyd i motoren som du vil at noen fikser så fort som mulig, og helst i går. Nå ser jeg at jeg hadde en tro eller overbevisning om at jeg var mer som en maskin enn et menneske. At jeg kunne produsere, være effektiv, droppe pauser og kontinuerlig øke arbeidsmengden og tempoet på jobb og hjemme - akkurat som en maskin der du skrur opp hastigheten. Det er bare det at jeg ikke er en maskin, og det var aldri meningen at jeg skulle forsøke å bli en heller. Verdien min har ingenting med yteevne å gjøre, det er sånn vi tenker om maskiner. Min verdi lå aldri i hva jeg kunne prestere eller få til på jobb eller hjemme. Min verdi er uavhengig alt, jeg er verdifull fordi jeg er. Akkurat som du er verdifull, helt uavhengig av hva du får til og ikke. For å ha det godt, trenger vi å leve som mennesker og ikke maskiner. Hva trengte egentlig jeg for å leve et godt liv? Jeg trengte i hvert fall ikke å GJØRE enda mer, for jeg hadde gjort altfor mye altfor lenge. Jeg var i en tilstand av overveldelse, der nervesystem, kropp og sinn var helt ute av balanse, og det aller meste føltes utrygt og truende. Gleden var for lengst borte, det som var igjen var en dirrende, underliggende følelse av skrekk og gru. Jeg trengte tid og ro til å finne meg selv igjen, finne balansen. Finne tilbake til den som hele tiden hadde vært der, men som jeg i alt stresset, travelheten og alle gjøremålene hadde mistet kontakten med. Den som var i bakgrunnen, bak alle oppgaver og prestasjoner. Den med sine særegne talenter, egenskaper og preferanser. Det skulle ta mange år å finne de som faktisk kunne hjelpe meg helt ut av dette, ut av det som var blitt til en grøt av destruktive tanker, handlinger som ikke var bra for meg og ubehagelige, vonde følelser. Etter sju lange år fant jeg noen som hadde de nøklene jeg trengte for å finne tilbake til det som lå gjemt og glemt bak jag, mas, endeløse to do-lister og følelsen av ikke god nok. Først da, med perspektivet jeg fikk hos Et Friere Liv, kom energien tilbake, og jeg ble i stand til å finne ut hva som virkelig er viktig for meg i livet mitt, inkludert jobblivet.
Alt haster hele tiden
Noe jeg husker veldig godt fra da jeg ble sykmeldt på grunn av utbrenthet, var at jeg ikke klarte å skynde meg lenger. Jeg som alltid har vært rask ut døra, kunne plutselig bruke en halvtime på å få på meg jakke og sko og låse døra. Jeg klarte ikke gjøre det på den raske måten lenger, i stedet føltes det som om jeg gikk rundt meg selv og måtte begynne forfra mange ganger før jeg omsider var klar for å låse meg ut med yttertøyet på og mobil og nøkler i lomma. Det var en opplevelse av at evnen til å skynde seg var brukt opp. Det fantes ikke mer hurtighet i meg å mobilisere. Etter at stressresponsen hadde vært påskrudd i altfor lang tid, var det ikke krefter igjen til å gjøre ting i raskt tempo. Hvis jeg prøvde å være rask, risikerte jeg høy puls som fulgte meg gjennom resten av dagen og kunne gjøre det vanskelig å sovne om kvelden. Jeg hadde skyndet meg i så mange år, hatt en stemme i hodet som hele tiden jaget meg videre. Stemmen mente stort sett at jeg hadde dårlig tid og at det hastet, og at det viktigste var å være effektiv, få ting unna. Nå kan jeg kjenne en klump i magen når jeg tenker på hvordan jeg levde mye av tiden. Jeg levde livet i et oppjaget tempo som egentlig gikk for fort for meg. Jeg syntes det var vanskelig å slappe av, og når jeg satte meg i sofaen i stua, var hodet fullt av jagende, anklagende tanker om alt som ikke var gjort og alt som skulle vært gjort av forbedringer i stua, så jeg orket ikke sitte så lenge i den sofaen. Etter hvert føltes det som å være på en karusell som gikk fortere og fortere, og som jeg ikke forsto hvordan jeg kunne komme meg av. Så ble jeg syk og brått tvunget til å stoppe helt opp. Det er jo sånn, at når du ikke stopper, så stopper kroppen din for deg. Når jeg tenker tilbake på det møtet med veggen, så er minnet av det som en kraftig kollisjon, ikke som noe møte. Som en bråbrems, en lydløs, kraftig smell hvor alt plutselig stopper og ingenting fungerer. Det ble starten på å finne tilbake til et roligere livstempo, en rytme som passer for meg og livet jeg vil leve. Jeg tenkte på dette da jeg var på ferie for ikke så lenge siden (der klarte jeg fint å slappe av i sofaen). Der var også en turistfamilie med to voksne og et lite barn på bytur. Mannen syntes det meste gikk for tregt og for sakte, og skyndet på de to andre for at de skulle raska på. Det var litt komisk å se at han klaget på dem når de tok det rolig og koste seg, for jeg antar at det var nettopp derfor de hadde reist på ferie. Det var også komisk fordi jeg så meg selv i mannen. Ofte er det lettere å få øye på sånne mønstre i andre enn i seg selv. Det er lett å tenke at det viktigste er å få ting unna, men det kan fort bli et jag der vi glemmer å skille mellom oppgaver vi trenger å gjøre, oppgaver som kan vente (og som av ulike årsaker kanskje faller bort av seg selv) og gjøremål vi gjør fordi de gjør oss godt. Vi trenger miksen av oppgaver, og vi trenger å sette av tid til å gjøre også det som gir glede, inspirasjon, påfyll og energi. Der poenget er å kose seg med det, være i det og nyte det mens vi opplever det, ikke først og fremst få det unnagjort. For meg har utbrentheten vært en livsviktig påminnelse om at vi er human BE-ings, ikke human DO-ings.
Å klare alt selv
Jeg er vokst opp med at jeg skal klare meg selv. At jeg skal være selvstendig, stå på egne bein, få meg en utdannelse og en jobb, ikke gjøre meg avhengig av andre. Det er vel og bra å være et selvstendig individ. Det som ikke er så bra, er at det på et tidspunkt i livet mitt har oppstått en overbevisning om at det å klare seg selv, også har betydd at jeg skal klare alt selv. At jeg ikke skal bry andre, men helst klare meg uten hjelp. At det å få hjelp av andre ikke er en god ting. Denne overbevisningen om at jeg helst skal klare alt selv, har stoppet meg fra å be om hjelp når jeg har trengt det. For eksempel har jeg ikke klart å be om hjelp når jeg har tatt på meg for mange oppgaver på jobb. Det har ikke en gang slått meg at det kunne være et alternativ! I stedet satte jeg opp tempoet og jobbet enda raskere for å få oppgavene unna - og det fungerte helt til det ikke gikk lenger. Det å gjøre selv har vært på autopilot hos meg, og jeg har ikke klart å se dette automatiske handlingsmønsteret før jeg fikk ro i hodet til å reflektere. Jeg ser også nå at det å skulle klare mest mulig selv og unngå å involvere andre, har vært en strategi for å beskytte meg mot å bli såret eller skuffet over andre. Derfor har jeg heller ikke hatt noen forventninger om hjelp. Det har også blitt en ensom strategi som har holdt andre unna. Det har vært vanskelig å si fra om egne behov, noe som også har hindret meg i å få hjelp og støtte de gangene jeg virkelig hadde trengt det. Når jeg ser på det nå, får jeg lyst til å omfavne den jeg var og trøste, for nå vet jeg at det aldri var meningen at jeg skulle klare alt selv. Vi lever vårt eget selvstendige liv, men vi lever livet også sammen med andre. Vi er her med oss selv, men også med hverandre. Et eller annet sted der mellom alene og sammen finnes balansen jeg trenger for å ha det bra.
Et stort steg i riktig retning
Noe av det skumleste jeg har gjort etter at jeg havnet i utbrenthet, var å si opp jobben. En fast, trygg jobb jeg hadde hatt i mange år og som en gang hadde vært drømmejobben. Men da jeg ble utbrent for andre gang i den jobben, kjente jeg med hele meg at vi ikke lenger var noen god match, jobben og jeg. Det betyr ikke at det var noe galt med jobben, det betyr bare at jeg ikke kunne utføre den lenger fordi jeg ble syk av den. Jeg var så langt forbi ferdig at det hastet å ta grep. For meg ble det viktige grepet å slutte før jeg ble enda dårligere. Det som gjorde det ekstra vanskelig og veldig skummelt å ta beslutningen, var alle tankene jeg hadde om det. Du vet, alle de “sannhetene” vi går rundt og tror på: Det er ingen som sier opp en interessant jobb uten å ha noe nytt å gå til. Er du helt GAL?! Det er ikke så lett å få seg en ny, spennende jobb, så det er best å bli der du er. Dessuten er det mye lettere å få seg ny jobb hvis du er i jobb, så hvordan skal dette gå? Det kommer til å bli veldig vanskelig, trolig umulig, ja, mest sannsynlig blir du arbeidsledig, så jeg ville ikke tatt sjansen på å slutte. Hvordan skal det gå med deg økonomisk når du står der uten inntekt? Det er jo det du jobber med nå du har erfaring med og kan, og hvis ikke du skal jobbe med det, hva skal du jobbe med da? Det er for seint å endre retning nå, det måtte du gjort for mange år siden. Du kan ikke bli student nå, du er for gammel, du kommer ikke til å passe inn i blant de andre studentene. Tenk om du ender opp med ikke å få deg noen ny jobb noen gang, hva gjør du da? Vil du virkelig risikere å bli hjemløs og bo på gata? Alle “sannhetene” kokte ned til dette: Bli ved det kjente, selv om det er uutholdelig, og selv om det koster deg helsa di, for du vet hva du har, men du vet ikke hva du får. Jeg vet nå at stemmen i hodet bare gjorde sitt aller beste for å beskytte meg mot katastrofe. Stemmen hadde ingen fantasi til å forestille seg at ting kunne være annerledes enn de var på akkurat det tidspunktet. Ja, det var utrolig skummelt å ta beslutningen om å slutte. Og ja, det var enda skumlere å gjennomføre det enn bare å tenke på det. Men hva skjedde? Raknet alt? Ble det katastrofe? Det som skjedde var at da jeg hadde levert oppsigelsen, kjente jeg med hele meg at dette var helt rett. Jeg kjente på frihet, lekenhet og at jeg ikke lenger satt dønn fast som i en skruestikke. Det aller beste var at livet igjen kjentes ut som om det var fullt av muligheter! Hva neste steg skulle være, ante jeg ikke, jeg visste bare at dette var det første, viktige steget jeg trengte å ta for å komme meg ut av utbrenthet.
Var jeg en idiot?
Noe som er veldig, veldig vanlig etter at du har tatt en krevende beslutning, er at egoet ditt kommer inn og mener mye om den avgjørelsen du har tatt. At du får tanker som gjør at du begynner å tvile på om du har gjort det riktige, og om du skulle gjort noe annet i stedet. Sånn var det for meg også, selv om jeg visste dypt inni meg at jeg måtte slutte i jobben. Jobb har vært viktig for meg, ikke når det gjelder titler, status og ytre ting, men at jeg har en jobb jeg opplever som meningsfull. At jeg er med og bidrar på en eller annen måte. Da jeg sto der uten jobb, med dårlig helse, hjelp fra NAV og uten særlig evne til å bidra, fikk jeg også mange tanker. Hvem var jeg nå? Var jeg en idiot som sluttet i jobben uten å ha en ny? Var jeg en tøffing som gjorde det mange kanskje drømmer om, men ikke tør? Var jeg svak som ikke klarte å utføre jobben lenger? Var jeg sterk som tross alt klarte å gjøre det som var best for meg? Hvem jeg var, kommer helt an på hvilke øyne som ser og hvilken fortelling egoet lager. Kanskje var jeg både redd, tøff, svak og sterk på samme tid? Kanskje var jeg ingen av delene, eller noe helt annet, det er uansett ikke viktig. Det som er viktig, er at jeg for første gang på veldig lenge gjorde noe som bare føltes helt, helt riktig for å ivareta meg selv. Jeg visste det ikke da, men jeg hadde begynt på den aller viktigste jobben: Å finne ut av hva jeg egentlig trengte for å komme tilbake til meg selv igjen.
Det store vendepunktet
Så langt har jeg skrevet mye om ulike tankemønstre som styrte meg uten at jeg var det bevisst. Jeg har valgt ut det jeg ser på som noen hovedmønstre som bidro til min utbrenthet. Jeg har selvfølgelig mange flere tankemønstre enn de jeg har skrevet om her, det er helt normalt og det gjelder deg også, men jeg har som sagt gjort et utvalg (siden dette er en blogg og ikke en bok). Det som er vel så viktig som de ubevisste tankemønstrene som styrer oss, er de ubevisste følelsesmønstrene som også styrer oss uten at vi er klar over det. Opplevelser du har hatt, har gitt deg erfaringer på godt og vondt. Når det har vært vonde erfaringer, har det gitt deg ubehagelige følelser. Hvis du ikke har visst hvordan du skal forholde deg til følelser du ikke liker å kjenne på, så har du trolig forsøkt å dytte dem vekk og flykte fra dem. Det som skjer da, er at i stedet for å føle ubehagelige følelser som kommer og går, så unngår du dem. Det skjer automatisk og så raskt at du ikke rekker å legge merke til det. Når du unngår en følelse, forsvinner den ikke, den setter seg i kroppen. Du merker det ikke før du stopper opp og begynner å kjenne etter. Det er først når du sitter i ro og fred uten å gjøre noe, du blir i stand til å oppdage alt du går og bærer på. Å ha ubehagelige, vonde følelser lagret i kroppen tar faktisk mye energi. Å undertrykke følelser kan gi en indre spenningstilstand og økt produksjon av stresshormoner, som igjen øker risikoen for psykosomatiske lidelser (hilsen Store norske leksikon). Ikke minst kan gamle følelser dukke opp igjen og trigge deg når du opplever situasjoner som minner om det vonde du opplevde den første gangen du fikk den følelsen. Da handler du egentlig på den gamle, opprinnelige følelsen, og det er den som styrer deg, og kanskje skjønner du ikke så mye av hvorfor du blir så utrolig sint, skuffa, opprørt, lei deg, forbanna eller såret av det som skjedde nettopp nå. Den gode nyheten er at du kan lære å løse opp i følelsene som har satt seg i kroppen, du kan forløse dem. Med metoden til Et friere liv er det ikke vanskelig, og du trenger ikke grave deg dypt ned i de vonde historiene dine for å gjøre det. I min prosess (frem til jeg begynte på kurs hos Et friere liv i 2023) har jeg vært utallige timer i tradisjonell samtaleterapi. Jeg har brukt uhorvelig mye tid på å snakke om det som har vært vondt og vanskelig. Jeg ble etter hvert ekspert på min egen historie (som jeg måtte fortelle hver gang jeg kom til en ny samtaleterapeut), men det endret ikke hvordan jeg følte meg. I stedet ble jeg bare nedfor og nedtrykt av å snakke om det som hadde skjedd, og trengte flere dager på å komme meg opp igjen. Nå forstår jeg hvorfor. Det er fordi tradisjonell samtaleterapi foregår ved at du er i tankene oppi hodet ditt. Men de vonde følelsene du bærer med deg sitter ikke i hodet, de sitter i kroppen. Du kan merke ubehagelige følelser som for eksempel en klo i magen, et sug i mellomgulvet, et sterkt trykk i brystet eller at det strammer så kraftig i halsen at du ikke får frem et ord. Derfor må du kjenne etter i kroppen for å kunne forløse følelsene du har unngått å føle. Du kan ikke snakke bort følelser, for de forsvinner ikke ved at du snakker om dem, de må føles for å kunne forløses. Og det er ikke farlig, det er bare ego, tankene dine, som tror det er veldig farlig for deg å kjenne på de vonde følelsene. Å få forløst gamle, vonde følelser har vært et stort vendepunkt for meg i min tilfriskningsprosess. For eksempel er klumpen i magen som jeg pleide å våkne med, borte. Jeg kan endelig klare å snakke om at jeg har vært gjennom utbrenthet uten at det ender i tårer og gråt som kjennes ustoppelig. Jeg bærer ikke lenger på den skammen som gjorde at ordene ble sittende fast i halsen. Jeg kjenner meg like god som alle andre, føler meg ikke lenger som et sandkorn under skoen i møte med NAV, tør å ta mer plass, er mye mindre redd og har mer mot. Jeg vet mye mer om hvem og hva som er viktig i mitt liv, og jeg har fått mer energi. For å nevne noe. Det aller beste er at jeg nå kan klare å se for meg et godt liv etter utbrentheten. Et friere liv, rett og slett.
Det viktigste spørsmålet
I mange år var jeg en som søkte etter alle mulige årsakssammenhenger for hvorfor akkurat jeg ble utbrent. Godt hjulpet av mønstre som slavedriveren, perfeksjonisten og maskinen gravde jeg dypt og bredt, og hadde jeg ikke stoppet opp og blitt klar over mønstrene mine, hadde jeg helt sikkert holdt på å lete fortsatt. Men det hjelper ikke å grave dypere eller bredere hvis jeg graver på feil sted. Jeg vet jo hvorfor jeg ble utbrent, det var fordi jeg levde over evne. Det var ikke balanse i regnskapet. Da det ble flere oppgaver, mer ansvar og mer å gjøre, både på jobb og hjemme, satte jeg egne behov til side for å få tid til å gjøre alt sammen (på en mest mulig plettfri måte). Etter mange år med overbelastning og høyt stressnivå, gikk det ikke lenger. Siden jeg ikke var i stand til å stoppe meg selv, gjorde kroppen min det for meg. BANG - rett i veggen - hardt og brutalt. Det var først etter at jeg kom i kontakt med Et friere liv, og fikk hjelp til å avdekke mønstrene mine, jeg forsto at jeg hadde lett på feil sted. Å avdekke alle mulige årsakssammenhenger kunne få meg til å forstå veldig mye av det som hadde skjedd, men det var ikke det som kunne hjelpe meg ut av den energiløse tilstanden jeg hadde kommet i som følge av utbrentheten. Å sanke mest mulig detaljert kunnskap om hvorfor, endret ingenting i forhold til hvordan jeg følte meg og hvordan jeg hadde det inni meg. Det endret seg ikke før jeg fikk hjelp til å få et annet perspektiv. Et perspektiv som gjorde at jeg kunne oppdage mine egne tanke- og følelsesmønstre, og få øye på hvordan de holdt meg fanget i en tilstand av frykt, håpløshet, overveldelse og lite energi. Først da forsto jeg hvorfor jeg var så utmattet og energiløs, og først da fikk jeg verktøy som gjorde at jeg kunne endre på det. Det nye perspektivet jeg har fått gjennom AIS-metoden (som står for Aksept, Indre bevissthet, Stillhet) har gjort meg i stand til å se at bak mønstrene mine lå mange gamle, vonde følelser som skuffelse, sorg, tap, skam og avvisning fra tidligere opplevelser. Mine tolkninger av disse opplevelsene gjorde at jeg blant annet trodde jeg ikke var god nok, at min verdi først og fremst lå i prestasjonene mine og at idealet var å klare seg mest mulig alene i livet. Med hjelp fra Et friere liv har jeg fått løst opp i tanker, troer og overbevisninger som har styrt meg og holdt meg tilbake. Jeg har fått hjelp til å lege gamle emosjonelle sår, det vil si gamle følelser som har ligget der og blitt trigget hver gang det har oppstått en situasjon som har minnet meg om vonde opplevelser fra tidligere. Lenge visste jeg mest om hva som ikke fungerte og hvordan jeg ikke ville ha det. Nå er jeg opptatt av å finne ut hva som skal til for at jeg kan stortrives. Hva gir meg energi? Hva tapper meg? Hva og hvem inspirerer meg? Hva liker jeg å holde på med? Hva driver jeg med når jeg blir så oppslukt at jeg glemmer tid og sted og er i flyt? Hva er mine gaver eller talenter? Hva er jeg spesielt god til? Hva er egentlig "min greie"? Når trives jeg aller best? Hva har jeg mest lyst til? Hva trenger jeg for å ha det skikkelig bra? Hva er mine behov? Hva lengter jeg etter? Endelig er jeg der at jeg kan stille meg selv det aller viktigste spørsmålet: Hvem er jeg bak alle mønstrene? Jeg vet nå at jeg er avhengig av balanse for å ha det bra, balanse mellom aktivitet og hvile, mellom å gjøre og være, mellom på og av. Livet mitt på utsiden er ganske likt nå som da jeg startet på kurs hos Et friere liv, men det oppleves helt annerledes. Den største forandringen er at jeg bekymrer meg mindre, har det mye roligere og bedre inni meg og ikke minst at jeg har fått mer energi. Jeg vet også at jeg (akkurat som deg) er mer enn god nok, og jeg trenger ikke lenger bevise min verdi gjennom prestasjoner. Jeg er blitt snillere og mer forståelsesfull overfor meg selv, og jobber fortsatt med saken. Jeg har fått et sterkt ønske om å bruke mine erfaringer til å hjelpe andre å fri seg fra sine ubevisste, fastlåste mønstre, og tar nå coachutdanning hos Et friere liv. Jeg gleder meg over å tråkke opp en ny sti, og er spent på hvordan det blir. Jeg oppdaget at jeg hadde en forestilling om at bare jeg får ordnet opp i alt på innsiden og på utsiden, bare jeg blir reparert, så kommer jeg i “mål” en gang for alle. Nå vet jeg at det bare har vært en oppfatning egoet mitt har hatt - uten rot i virkeligheten. Vi kommer aldri over noen målstrek, vi er alltid underveis, det går opp og ned og frem og tilbake, det er sånn det er å leve et liv. Jeg har fortsatt ting å jobbe med og hensyn jeg trenger å ta for at hverdagen skal være bra, men jeg opplever at jeg håndterer det bedre og at jeg tar bedre valg uten den indre kommentatoren som aktivt motarbeidet meg i mange år. En av tingene jeg har funnet ut at jeg liker skikkelig godt, og som får meg til å glemme tid og sted, er å skrive. Skrive sånn som jeg har gjort i denne bloggen. Hvordan jeg skal ta skrivingen videre, vet jeg ikke, jeg bare vet at jeg skriver på det siste innlegget om min reise, eller egentlig min prosess. Som du skjønner så fortsetter prosessen min, og jeg vil takke deg for at du har vært med og lest det jeg har delt. Jeg har ønsket å vise deg at du ikke er alene, og ved å fortelle deg om en vei ut av det vonde og vanskelige har jeg hatt et håp om å gi deg håp. Du er på din egen reise, og jeg håper du klarer å hvile i at du ikke vet så mye om hva som skal skje videre. Tren på å være i øyeblikket, kjenn etter hva du trenger for å ha det bra. Øv på å leve her og nå, på å være til stede i livet ditt mens det skjer. Vit at du er den eneste du kan endre, og når du endrer deg, så endrer alt seg. Om du er der at det jeg har delt om min reise resonnerer med deg, og du er klar for å prøve ut en litt annerledes tilnærming for mindre uro og tankekjør, mer mot og handlekraft, og for å få det bedre med deg selv og de rundt deg, kan jeg varmt anbefale å ta kontakt med Jenny og Elisabeth i Et friere liv. Takk for meg og masse lykke til med din egen prosess, jeg er helt sikker på at det kommer til å gå bra.
Det starter med fokus på øyeblikket
og det som foregår akkurat nå
Velkommen kjære deg
Jeg er så glad for at akkurat du har lyst til å lese mine refleksjoner. Om noen av tankemønstrene jeg har hatt, om og overbevisninger som til slutt styrte livet mitt inn i utbrenthet - uten at jeg har vært klar over det. Om gamle, ubehagelige følelser som dukket opp på nytt og på nytt helt til jeg våget å kjenne på dem, sånn at de kunne oppløses og forsvinne fra kroppen. Om viktigheten av å ta tak i øyeblikket og ha fokus på det som foregår akkurat her og nå. Hvorfor skriver jeg om de tinga her? Jeg gjør det fordi jeg tror du kan kjenne deg igjen i meg. Og hvis du er kommet dit at du er skikkelig lei av å ha det sånn som du har det, lei av å kjenne på et underliggende ubehag i kroppen, uro og tankekjør, lei av å ikke få til det du vil fordi du opplever å gå på tvers av deg selv, lei av å ha så lite energi at du må prioritere mellom enkle hverdagsoppgaver, lei av å være flink pike eller gutt, så vil jeg at du skal vite at det faktisk finnes hjelp å få. Hjelp som virkelig hjelper, hjelp som får deg i mål. Som ikke er at du snakker og snakker om de vonde og vanskelige tingene og kjenner deg "låst" i de ubehagelige følelsene, men hjelp som gjør at du kan stilne grubling og kvitte deg med uro og gammelt ubehag, sånn at du kan finne tilbake til deg selv, til gleden, begeistringen, energien og magien ved å leve dette livet. Som gjør at du kan bryte de handlingsmønstrene som holder deg fast i den måten du pleier å gjøre ting på. Du trenger ikke å fikses, det er ikke noe galt med deg, men du kan få hjelp til å stilne stemmen i hodet, fjerne usanne overbevisninger, forløse gamle følelser som har satt seg i kroppen, og oppnå ro i sinnet. Du kan komme dit at det er behagelig å være deg, akkurat sånn som du er. Det starter med øyeblikket, at du trener opp oppmerksomheten din til å være her og nå. For å kunne legge merke til og bli bevisst stemmen i hodet og tankemønstre og overbevisninger som styrer de valgene du tar - uten at du er klar over det. Og som med all annen trening, så blir du mer og mer bevisst jo mer du øver. Du kan ikke tenke deg til sterkere magemuskler, du må trene for å få det til. Samme greia med tilstedeværelse. For å få det til, må du praktisere. Med hjelp fra noen som har fått det til før deg, og som kan vise vei, så slipper du å bruke mange år på å finne ut av alt dette selv. Etter to runder med utbrenthet og sju år med ulike former for terapier, behandlinger og praksiser på søken etter noe som kunne få meg ut av tilstanden med lav energi og tilbake i jobb, kom jeg tilfeldigvis over Et friere liv og AIS-metoden (Aksept, Indre bevissthet, Stillhet). Metoden i kombinasjon med personlig veiledning, har utrolig nok fått meg på beina igjen. Jeg fant omsider noe som virkelig fungerer! Skal jeg beskrive det med ett ord, så må det bli livsendrende. Dette kurset har ikke vært ytterligere en ting jeg må gjøre eller praktisere for resten av livet for å vedlikeholde effekten av det, det har vært noe jeg har gjennomført for å få til et skifte i perspektivet på livet og hvordan jeg lever det. Og når du er i mål, så er du i mål, og du trenger ikke terpe på metoden lenger. Da kan du leve livet og nyte å være i det - som det er. Du kan se på kurset som en prosess som loser deg fra det stresset du er i nå og tilbake til deg før du ble tatt over av stress, bekymringer og uro. Det har gjort at jeg nå føler meg fri, på plass i meg selv og har en sinnsro jeg ikke visste jeg kunne oppnå. Det opplevdes som et skifte i bevisstheten, som et før og etter. Mens jeg før var mye stresset og tankene handlet om ting som hadde skjedd i fortiden eller skulle skje i fremtiden, så er jeg nå mesteparten av tiden til stede i det som foregår her og nå, i det som faktisk er livet. Det ønsker jeg for deg også. Derfor anbefaler jeg deg å ta en samtale for å finne ut om kurs hos Et Friere Liv er noe som resonnerer med deg og der du er på din livsvei. Jeg tenker at når jeg får det til, så klarer du det også. Har du lest helt hit, er du én samtale unna å snu om på livet ditt. Alle forandringer starter med at du tar det første skrittet. Om det er et museskritt spiller ingen rolle, det viktigste er at du faktisk gjør det. Bare ved å begynne kan det lille, men likevel avgjørende første museskrittet, etter hvert bli til sjumilssteg.
Hvert innlegg her er fortsettelsen på min spennende reise
Bevissthetspodden
En spirituel og folkelig podcast, levert av magasinet MEDIUM.
Elisabeth forteller om tilstedeværelse, energi og forholdet en har til egne tanker og følelser - egoet.
Bevissthetspodden
En spirituel og folkelig podcast, levert av magasinet MEDIUM.
Før het vi SelaHeals, og i denne podcastepisoden snakker vi om AIS-metoden.
Podcastens navn
To linjer som beskriver podcasten
Veldig kort om hva episoden handler om. Ikke mer enn fire linjer.
Startpunktet
Det finnes et startpunkt for alt du ønsker å gjøre noe med i livet ditt. Jeg tipper du har lett etter dette startstedet ganske lenge allerede, men at du ikke har funnet det. Eller rettere sagt: Du har ikke sett det ennå, eller oppdaget det. Fordi du hele tiden leter etter løsningen der ute. Du tror den er i en bok, i en ny vane, i en terapisamtale, i en annen by, i en ny jobb, i en ny kjæreste eller i den nye deg hvis du bare klarer å gå ned 3-5 kilo. Du kan oppsøke alt dette, men likevel vil du ikke finne startpunktet. Jeg snakker av erfaring, for jeg har gjort det selv - brukt mange år på å lete alle tenkelige steder der ute. Men startstedet er her - NÅ - i dette øyeblikket. At du vender oppmerksomheten din mot det som er her akkurat nå. Det er så kjedelig, det skjer jo ingenting, klager ego, orker ikke akkurat nå, har ikke tid, gjør det seinere. Der har du problemet: Du hører på stemmen i hodet ditt, og unngår det. Her er løsningen: Ikke lytt til den stemmen som gjør alt den kan for å få deg bort fra øyeblikket. Bare ta det første steget og vær her akkurat nå, og aksepter at det både er enkelt og vanskelig på samme tid. Bare sånn kan du finne startpunktet.
Startpunktet
Det finnes et startpunkt for alt du ønsker å gjøre noe med i livet ditt. Jeg tipper du har lett etter dette startstedet ganske lenge allerede, men at du ikke har funnet det. Eller rettere sagt: Du har ikke sett det ennå, eller oppdaget det. Fordi du hele tiden leter etter løsningen der ute. Du tror den er i en bok, i en ny vane, i en terapisamtale, i en annen by, i en ny jobb, i en ny kjæreste eller i den nye deg hvis du bare klarer å gå ned 3-5 kilo. Du kan oppsøke alt dette, men likevel vil du ikke finne startpunktet. Jeg snakker av erfaring, for jeg har gjort det selv - brukt mange år på å lete alle tenkelige steder der ute. Men startstedet er her - NÅ - i dette øyeblikket. At du vender oppmerksomheten din mot det som er her akkurat nå. Det er så kjedelig, det skjer jo ingenting, klager ego, orker ikke akkurat nå, har ikke tid, gjør det seinere. Der har du problemet: Du hører på stemmen i hodet ditt, og unngår det. Her er løsningen: Ikke lytt til den stemmen som gjør alt den kan for å få deg bort fra øyeblikket. Bare ta det første steget og vær her akkurat nå, og aksepter at det både er enkelt og vanskelig på samme tid. Bare sånn kan du finne startpunktet.