Kursdeltagere sine opplevelser og historier deles her

Kurs og Utdanning innen psykologisk vekst og coaching

Blogg

Kursdeltagere sine opplevelser
og historier deles her

Hva gjør du når bekymringene er konstante?

Hva gjør du når du bekymrer deg veldig, har et problem som er uløst og som gnager i hodet ditt? Når jeg har det sånn, våkner jeg som regel midt på natta og i stillheten får jeg klarhet i hva som er løsningen på problemet jeg har. Det samme skjedde nylig, jeg hadde et problem og våknet godt utpå natta. Det jeg la merke til denne gangen var at selv om jeg hadde funnet løsningen og fått ro for problemet som plaget meg, så ble det ikke rolig i hodet. Med en gang jeg slapp tak i hovedproblemet, så poppet det i samme sekund opp en ny bekymring. Det merkelige var at nå ble plutselig denne bekymringen til et stort problem som jeg måtte finne løsningen på. Og når jeg klarte å finne ro rundt denne bekymringen, poppet det straks frem noe annet som fikk status som hovedbekymring. Det var som en pezbeholder med sånne små firkanta, lyserosa sukkertøy, i det du tar den øverste, så spretter det opp en ny. I motsetning til pezbeholderen så blir det aldri tomt for bekymringer. Strategien med å gå inn for å løse alle problemene for å bli kvitt bekymringene, blir en uendelig jobb, fordi bekymringene er konstante. Det betyr at hvis du vil bli kvitt bekymringer, må du angripe dem på en annen måte enn å prøve å løse dem ved å tenke og gruble på dem. En strategi som fungerer er å endre tankevaner. I stedet for å tenke på bekymringene og på den måten opprettholde dem (som er det du gjør når du tenker på dem), kan du avvise bekymringstankene. For å kunne avvise bekymringstankene, må du være i stand til å oppfatte dem, og for å kunne oppfatte dem må du klare å observere dem og for å observere dem trenger du ro i hodet, og for å få ro i hodet trenger du å ha oppmerksomheten på det som foregår akkurat nå. Å være i øyeblikket er begynnelsen på løsningen for å stoppe tankekjør, grubling og uro. Se for deg sinnet ditt som en vakker, frodig hage, der bekymringstanker er ugresset. Hva skjer hvis du ikke tar tak i ugresset? Det blir overgrodd og etter hvert fortrenger ugresset alle blomstene og plantene du virkelig ønsker å ha i hagen. Det er nettopp det Et Friere Liv kan hjelpe deg med. Å fjerne ugresset ved røttene, sånn at det forsvinner for godt og du kan oppleve ro i hodet. Når det er DU, og ikke kommentatoren og autopiloten som har kontrollen, stilner stemmen i hodet. Da oppstår stillhet.

Stressfri jul

For første gang i voksen alder har jeg opplevd en stressfri julaften og jul. Ikke fordi jeg har tilbragt den alene på en stillehavsøy, det har jeg ikke. Familiefeiringen har vært som den pleier hjemme hos oss med de samme folka, den samme maten og de samme tradisjonene vi pleier å ha. Jeg har heller ikke handlet julegaver lang tid i forveien, eller dekket bordet lille julaften. Alt har vært som det pleier. Det eneste som har vært annerledes, er at jeg har feiret jul uten hektiske stresstanker som hopper og spretter i alle retninger: Har vi husket ditt og datt? Blir dette bra? Blir maten ferdig i tide? Er det nok mat? Er det nok dessert? Skulle vi hatt frukt i tillegg? Blir de gamle glad for presangene? Er antrekket mitt fint nok? Er jeg fin nok? Jeg burde ha vasket håret, rekker jeg det før vi skal ut? Blir ungene glad for gavene? Skal jeg lage desserten klar nå eller vente? Det er nesten tomt for pepperkaker, kunne jeg bakt litt før middag? Uten sånne tanker har jeg denne julen kjent på ro og fred og velbehag. Fravær av stress og bekymring har rett og slett gitt meg en ny opplevelse av julen. Det har vært fantastisk deilig! Jeg har også lagt inn pauser, uten dårlig samvittighet. Ved å endre hvordan jeg forholder meg, har jeg hatt en julefeiring fri for stress og jag, jeg har kost meg i stedet. Det er den beste gaven noensinne.

Gi deg selv små gaver denne julen

Desember kommer ofte med en lang liste av ting som "må" gjøres. Vi vil så gjerne skape magiske øyeblikk for dem vi er glad i: Fine gaver, god mat, pyntede hjem, tradisjoner som føres videre. Vi løper litt fortere, legger til litt ekstra, og plutselig er dagene blitt korte og hodet fullt. Men midt i alt dette – har du husket å gi deg selv små gaver? Ikke gaver med sløyfe og gavepapir, men de små, nesten usynlige gavene som gjør at du faktisk klarer å kjenne at du lever. At du er her. Små gaver som å stoppe opp. ✨ En liten pause i løpet av dagen hvor du bare tar et par pust. Hvor du kjenner innover i kroppen hvordan det egentlig står til. ✨ En liten tur ut, helt uten lyd på ørene, hvor du lar tankene få falle litt til ro og lar blikket hvile på noe annet enn en skjerm. ✨ Et måltid uten mobil, hvor du faktisk smaker på maten og kjenner at du er til stede. ✨ Eller at du legger deg ned på gulvet i fem minutter, lukker øynene og lar kroppen synke helt ned. Fem minutter der du ikke skal noe. Der du gir deg selv tillatelse til bare å være. Når tempoet øker rundt oss, er det ekstra viktig at vi senker det litt inni oss. At vi gir oss selv rom til å være mennesker, ikke maskiner. For når vi gjør mindre, merker vi ofte at vi får mer. Mer ro. Mer nærvær. Mer av den ekte julestemningen – den som ikke kjøpes, lages eller planlegges, men som oppstår når vi faktisk er til stede i livet vårt. Og kanskje – bare kanskje – kan du også stryke et par ting fra lista i år? De tingene som egentlig ikke betyr så mye, men som vi likevel gjør, kanskje mest av gammel vane. Tillat deg å gjøre det litt enklere. Den gode magien i julen kommer sjelden fra alt vi får gjort, men fra hvordan vi har det mens vi gjør det. Så dette er en vennlig påminnelse: Gi også til deg selv denne julen. Små gaver av ro, pust, hvile og tilstedeværelse. Du fortjener det – og det gjør juleopplevelsen enda litt varmere.

Fra "to do" til "ta da"

Jeg er en som alltid har skrevet lister. Punkter over ting jeg må huske å gjøre. Viktige ting. Etter hvert har jeg merket at den lista har tynget meg mer og mer. For hva er det egentlig jeg MÅ gjøre? Og hva er det egentlig som er så VIKTIG? For hva skjer når jeg ikke gjør alt som står på lista? Jeg bare flytter det til neste dag (så da kan jo ikke alt på den lista være så veldig viktig). Og sånn har det fortsatt helt til jeg fant ut at jeg ikke ville ha en to do-liste som tar meg ned. Jeg vil ha en ta da-liste som løfter meg opp! Men hvordan få til det? Ved å angripe lista på en annen måte. Ved å gjøre motsatt av det jeg pleier å gjøre. Snu den opp ned - og begynne fra bunnen. For hva er det som står der - etter alle punktene om alt jeg MÅ huske og alt jeg MÅ gjøre for sjefen, kollegene, ungene, gamle foreldre, samboeren, naboen, katta og alle andre? Hvis det i det hele tatt står der på bunnen av lista (og ikke er utelatt), så står det hva jeg trenger. Et varmt bad Ringe en god venninne Gå tur i dagslys Alenetid Så hva med å ta tak i det som er viktigst for meg først? Hva er det jeg trenger for å kunne gjøre det som står på lista? Hva skjer når jeg gir meg selv et varmt bad før jeg begynner på lista? Eller tar en tur ut? Eller drikker en kopp te uten å gjøre noe annet samtidig? Eller tar noen dansemoves til en låt jeg digger? Eller tar en hvil fordi det ble en skral natt? Det gir meg påfyll av energi. Og vet du hva som skjer da? Jeg klarer å se hva som faktisk er viktig på den lista, og får det gjort. Fordi jeg ikke utsetter å ivareta meg selv, men passer på at jeg har det bra mens jeg holder på.

Har du også dette mønsteret?

Jeg har lenge hatt lyst til å synge i kor, og i høst var jeg klar. Jeg begynte, og syntes det var helt fantastisk. Helt til vi begynte å øve til julekonserten. Da kom prestasjonspresset. Jeg gleder jeg meg vilt til å synge i den kirka, men samtidig kjenner jeg prestasjonsangst fordi vi må lære oss alt utenat. Minst 15 sanger. Egoet mitt freaker ut: Det er altfor mange sanger og altfor lite tid! Hvordan skal jeg få det til? Fra å kunne litt til å kunne ALT? Det går ikke, jeg kan like gjerne gi opp, kanskje bare slutte i koret nå, før konserten, så jeg ikke bringer skam over koret når jeg står der og ikke kan alle sangene. Jeg blir så overveldet at jeg knapt klarer å øve mellom korøvelsene. Kjenner på tidspress, stress og dårlig samvittighet. Så får jeg halsbetennelse og kan ikke bruke stemmen i det hele tatt. Før ville jeg tenkt at alt dette betyr at kor ikke er noe for meg. Nå (etter kurs hos Et friere liv) tenker jeg at koret trigger frem noe som jeg trenger å ta tak i. Et gammelt mønster som ikke er bra for meg og som holder meg tilbake fra å gjøre ting jeg har lyst til å gjøre i livet mitt. Mønsteret er at egoet mitt tror jeg alltid må prestere på topp - også når jeg gjør noe bare fordi det er gøy. Når det gjelder julekonserten, så reagerer egoet mitt som om jeg er solist på alle sangene, men jeg synger ikke melodistemmen engang! Jeg er bare en av mange stemmer i et kor som er åpent for alle som har lyst til å synge. Jeg vet at "kuren" for å bli fri fra mønsteret er å forløse og så gjøre det motsatte av det egoet mitt vil. Så hva med å senke ambisjonene, og gå inn for å ikke kunne alt sammen perfekt, men ta det steg for steg og se hvor langt jeg kommer? Gjøre det på en måte som er behagelig og passer for meg? Kan jeg ikke bare mime på det jeg ikke kan? Eventuelt synge med på melodistemmen hvis det kniper? Hva er det verste som kan skje? Jeg kan kjenne i kroppen at det er en god plan, for det er akkurat som om noe slipper, skuldrene senker seg og pusten går roligere. Det er som å lande med føttene på jorda igjen, gjenfinne balansen. Tenk om konserten går fint selv om jeg ikke kan alt? Tenk om jeg finner ut at godt nok faktisk er godt nok?

Husker du å møte deg selv på en myk måte?

Å møte oss selv med godhet, kjærlighet og empati er noe av det viktigste vi kan gjøre for å ha det bra. Å skape et godt mentalt miljø i oss selv sånn at vi har det godt når vi er alene og når vi er sammen med andre. Her om dagen leste jeg noe som virkelig traff meg. Det var at du fortjener å være i miljøer som får frem mykheten i deg, ikke overlevelse. Så da er det naturlig å begynne med mitt eget miljø. Hvordan er jeg mot meg selv? Tar jeg godt vare på meg og møter meg på en myk måte? Hvis jeg ikke tenker etter, så er refleksen min å svare ja på det spørsmålet. Men hva hvis jeg begynner å pirke litt i det? Hvis det for eksempel er noe jeg er redd for å gjøre, møter jeg meg selv med mykhet og forståelse da? Hva hvis det er noe jeg er stressa for og spiser sjokolade, is og potetgull for å trøste meg selv - møter jeg det med mykhet og forståelse? Eller når det er noe jeg ikke får så godt til, kanskje jeg prøver noe nytt og ikke mestrer det med en gang, klarer jeg å møte det med mykhet og empati? Svaret er nok nei. Så hvordan kan jeg trene på det å komme ut av overlevelse og inn det myke? Hva kan jeg si til meg selv? Hvordan kan jeg være mot meg selv? Svaret er: Å være mot meg selv som jeg er mot andre jeg er veldig glad i. Å trene på å bli min egen beste venn. Der finner jeg mykheten, godheten, omsorgen og den ubetingede kjærligheten. Alt det som får meg til å komme ut av overlevelse og til å våge mykhet og opplevelse.

Bekymrer du deg?

I stedet for å tenke på bekymringene og på den måten opprettholde dem (som er det du gjør når du tenker på dem), kan du avvise bekymringstankene. For å kunne avvise bekymringstankene, må du være i stand til å oppfatte dem, og for å kunne oppfatte dem må du klare å observere dem og for å observere dem trenger du ro i hodet, og for å få ro i hodet trenger du å ha oppmerksomheten på det som foregår akkurat nå. Å være i øyeblikket er begynnelsen på løsningen for å stoppe tankekjør, grubling og uro. Se for deg sinnet ditt som en vakker, frodig hage, der bekymringstanker er ugresset. Hva skjer hvis du ikke tar tak i ugresset? Det blir overgrodd og etter hvert fortrenger ugresset alle blomstene og plantene du virkelig ønsker å ha i hagen. Det er nettopp det Et Friere Liv kan hjelpe deg med. Å fjerne ugresset ved røttene, sånn at det forsvinner for godt og du kan oppleve ro i hodet. Når det er DU, og ikke kommentatoren og autopiloten som har kontrollen, stilner stemmen i hodet. Da oppstår stillhet.

Har du forberedt deg?

Det er lett å tro at vi må grave i fortiden, analysere eller forstå alt for å komme videre. Men ofte kan kraften ligge i noe så enkelt som å stoppe opp og kjenne: Her er jeg. Herfra kan jeg gå videre. Nå har jeg dette øyeblikket. Herfra og videre handler om å bruke dette øyeblikket. Du kan møte livet akkurat nå, og det er mer enn nok av følelser i øyeblikket, i løpet av dagen, som du kan ta tak i og få løse og frigjøre deg fra. Du trenger ikke å grave og grubbe deg ned i fortiden. Det er her, nå, og i små steg, at du kan kjenne friheten og roen som lar deg bevege deg videre. Hver gang du henter deg inn til øyeblikket og ikke oppholder deg i fortiden eller fremtiden - og holder fokuset på det som skjer i øyeblikket eller på noe rundt deg, så kan du oppleve litt mer ro i deg. 10. oktober markerte vi Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er psykisk beredskap – hvordan vi kan være bedre rustet når livet blir urolig, og hvordan vi kan reagere på kriser på en måte som styrker oss. Det handler ikke om å være uovervinnelig, men om å bygge en indre trygghet som gjør at vi kan stå stødig, selv når stormen raser. Psykisk beredskap handler om oss selv. Når vi møter utfordringer – en oppsigelse, sykdom, kriser i nærmiljøet eller global uro – kan det føles som om bakken raser under oss. Psykisk beredskap handler ikke om å unngå følelser eller late som alt er greit. Så hvordan takle det vi ikke kan kontrollere. Hvordan styrke vår psykiske motstandskraft. Aksept: Anerkjenn hva som skjer uten å kjempe mot det. Det som skjer, skjer. Ta imot situasjonen som den er, uten å måtte endre den. Ikke som resignasjon, men som et anker som gir klarhet. Indre bevissthet: Legg merke til hvilke tanker og følelser som dukker opp. Spør deg selv: Hva trenger jeg akkurat nå? Du trenger ikke forstå alt. Bare legg merke til det og aksepter det som det er. Stillhet: Skap rom for refleksjon, pust og ettertanke. Selv bare få minutter kan gjøre stor forskjell og gi ro og klarhet. Det handler ikke om å fjerne stormen, men om å styrke evnen til å stå midt i den – med ro, klarhet og nærvær. Psykisk beredskap er ferdigheter vi kan øve på hver dag. Det er de små valgene, de korte pausene, de små ritualene som bygger styrke over tid. I en tid med mye usikkerhet kan vi alle ha nytte av å stoppe opp, kjenne etter og gi oss selv verktøyene til å møte livet slik det er. For det er først da vi oppdager at selv når stormen raser utenfor, kan vi ha en indre ro som holder oss oppe.

Tips til å leve et litt friere liv

Det finnes grenser for hvor lenge du kan gjøre ting som egentlig ikke kjennes riktig. For selv om du kan bite tennene sammen en stund, så vil kroppen, hodet og hjertet til slutt si ifra. Å fortsette i et spor som går imot deg selv, er som å hele tiden ro mot strømmen. Det koster krefter, og det tar deg lenger og lenger bort fra det du egentlig lengter etter. Før eller senere kommer du til et punkt hvor du ikke klarer å holde tempoet oppe lenger. Enten velger du å stoppe – eller så krasjer du. Det kan vise seg på mange måter: stress, utmattelse, manglende motivasjon, indre uro eller en følelse av tomhet. Alt dette er signaler på at du har beveget deg for langt bort fra det som er sant for deg. Her er noe du kan starte med som demper symptomene, men vil du ta bort rotårsaken så ta kontakt med oss så tar vi en prat om hvordan du kan få det til. Her er noen eksempler du kan teste ut: Sett grenser: Si nei til det som tapper deg, selv om du føler at du burde si ja. Gi deg selv pauser: Ta korte øyeblikk i løpet av dagen til å puste, være stille eller bare kjenne etter hvordan du har det. Skriv det ned: Når du merker at noe gnager, skriv ned hva du føler. Det gjør det tydeligere for deg hva som ikke stemmer. Gjør én liten ting du lengter etter: Ikke vent på den store forandringen. Begynn med noe enkelt som gir deg glede – en tur, en samtale, en hobby. Øv på å gi slipp: I stedet for å analysere alt som ikke fungerer, tren på å legge det fra deg og komme tilbake til øyeblikket. Når du begynner å velge deg selv på denne måten, skjer det noe viktig. Du merker at du kan ta valg som gir deg mer ro og påfyll i stedet for å tappe deg. Å leve i tråd med deg selv betyr å prioritere det som gjør deg godt, og å gi slipp på det som koster mer enn det gir. Det krever mot – men det gir deg også friheten til å leve Et Friere Liv - det livet du faktisk ønsker deg.

Utfordringer med å stole på deg selv?

Akkurat idet du bestemmer deg for å følge deg selv, kommer tvilen smygende. Hvorfor skjer det? Det skjer fordi stemmen i hodet ditt blir gitt en anledning til å snakke høyere enn din egen stemme. Stemmen i hodet er den delen av oss som vil beskytte oss mot usikkerhet. Egoet vil ha kontroll. Det er den stemmen som sier: «Hva om du tar feil?» «Hva vil de andre tenke?» «Du må være sikker før du handler.» Problemet er at når vi lytter for mye til egoets stemme, mister vi kontakten med den roen som bor dypere i oss. Vi ønsker å belyse dette med et eksempel fra hverdagen. La oss si at du får et jobbtilbud. På innsiden kjenner du en stille, rolig glede. Men nesten med en gang dukker egoet opp: «Hva hvis du ikke klarer det? Hva om du mister tryggheten du har nå?» Plutselig sitter du fast i en sirkel av tvil. Kanskje du har kjent det samme i relasjoner – en følelse av at du egentlig vet hva som er riktig for deg, men så dukker frykten og overtenkingen opp. Men heldigvis finnes det en annen stemme. Den er ikke høyrøstet eller påtrengende. Den er rolig, enkel, og ofte ordløs. Når du kobler deg på den, vet du hva som er riktig i øyeblikket – uten å måtte analysere i hjel. Så som en start for å roe ned når du kjenner på kaos i deg eller rundt deg, så kan du øve på dette. 1. Stopp opp før du handler Når du merker at tankene spinner, trekk pusten dypt et par ganger. La kroppen lande før du tar en avgjørelse. 2. Spør deg selv: Hvem snakker nå? Er det egoets stemme som roper, eller er det den rolige, stille stemmen bak? Egoet er ofte høyt, mens roen kjennes mer som et stille «ja». 3. Se situasjonen utenfra Tenk at du ser deg selv fra et fugleperspektiv. Hva ville du rådet en venn til å gjøre hvis hun var i din situasjon? 4. Tillat usikkerheten Usikkerhet er ikke farlig. Når du aksepterer at du ikke kan kontrollere alt, åpner du et rom hvor klarhet lettere kan komme til syne. Disse tipsene kan gi deg et pusterom og roe ned symptomene i øyeblikket. Men de frigjør deg ikke fra dem. Derfor opplever du det igjen og igjen, hver gang situasjonen kjennes uforutsigbar eller kaotisk. Hvis du ønsker å komme dypere – til en tilfredshet og indre ro som varer, også når livet er uforutsigbart – handler det om å møte selve roten av uroen, ikke bare symptomene. Her kommer AIS-metoden inn: Aksept – å slutte å kjempe imot det som skjer og stå stødig i øyeblikket, selv når det stormer. Indre bevissthet – å se mønstrene dine klart, slik at du forstår hvorfor egoets stemme dukker opp og hvordan du kan møte den på en ny måte. Stillhet – å skape rom for refleksjon og forløsning, så den dype roen får plass til å komme frem. Når du trener på dette, skjer det en forandring og du trenger ikke lenger å holde fast på små teknikker for å roe ned i øyeblikket. Du står mer forankret og i kontakt med deg selv og en indre trygghet som ikke vipper deg av pinnen like lett. Dette er ikke magi, det er en evne alle har. Det er ikke bare en pause fra kaoset – men en helt ny måte å leve på.

Hva skjer når du skyver ego vekk?

Det aller viktigste er at når du skal frigjøre deg fra ting du ikke ønsker å si eller gjøre - så er ikke løsningen at du skal gå dypt inn i fortiden og traumene dine og grave og hente fram følelsene og hendelsene. Det er absolutt ikke veien å gå og du kan lese mer om det lenger nede. Hvordan du på en skånsom måte kan gjøre det på. Det som er deilig når egoet slipper taket - er at du ikke biter på presset om å prestere, skyld og skam, frykten for å feile, ikke føle deg bra nok o.s.v. Vi har tips litt lenger nede i teksten om hva du kan gjøre hvis du er en av dem som opplever noe av dette. Det handler ikke om å bli fri for alt som skjer rundt oss. Det vil alltid finnes meninger, forventninger og situasjoner vi ikke kan styre. Men når vi står i vår egen kraft, mister de makten til å vippe oss av pinnen. Vi kan møte det som skjer uten å bli fanget i det. Så hva skjer når du skyver ego vekk og lever og får til det du ønsker deg. *Scrolling på sosiale medier kan fort bli en kamp mot følelsen av å ikke være god nok. Men når du hviler i egne ønsker, mister trangen til å sammenligne seg mye av taket. Du ser andres suksess uten at det betyr at du er mindre. *Mange av oss kjenner på en indre stemme som sier at vi alltid burde gjøre mer – være mer effektive, produsere mer, prestere mer. Når du står stødig i deg selv - ikke stemmen i hodet som kommanderer deg - så klarer du å kjenne: jeg er nok som jeg er. Skyld og skam Hvor mange ganger har du sagt ja til noe du egentlig ikke hadde energi til, bare for å unngå dårlig samvittighet? Når egoet slipper, blir det lettere å si nei uten forklaring – og vite at nei er et fullverdig svar. Drama og kaos Du vet den følelsen når noen prøver å dra deg inn i sitt eget drama? Når du er forankret i din egen kraft, er det som om dramaet bare glir forbi. Du trenger ikke ta del i det. Når vi våger å skyve egoet til side, får vi mer frihet. Vi blir mindre styrt av ytre krav og mer drevet av indre ro. Og det er der den virkelige kraften ligger – i å være tro mot seg selv, midt i hverdagen. Her er noen tips om hva du kan gjøre i hverdagen for å stå mer i egen kraft og slippe egoet: Stopp opp og pust – legg merke til hva som skjer i kroppen din når du merker press, sammenligning eller drama. Bare det å ta tre dype pust kan gi deg litt mer rom. Øv på små nei – start med å si nei til noe lite, som ikke koster deg mye. Kjenn hvordan det føles å sette en grense uten å forklare deg. Se tankene utenfra – når kritikken eller prestasjonsjaget dukker opp, prøv å se på tankene som skyer som passerer. Du trenger ikke gå inn i dem. Finn stillheten – det kan være en kort gåtur uten musikk, en kopp te uten telefon, eller bare et stille øyeblikk i sofaen. Stillhet gir kontakt med det som er ditt og øv på da å legg merke til hva som faktisk gir deg glede – små hverdagsøyeblikk som gjør at du kjenner deg levende. Plukk en av de tingene som kommer opp og gjør litt mer av det fremover. Lykke lykke til og hvis du ønsker å lære deg å skyve ego ut av livet ditt, så har vi et enkelt perspektiv vi med glede veileder og hjelper deg til å åpne deg opp for. Du får ukentlig støtte i 90 minutters 1-1 samtaler og gruppesamlinger i våre kurs. Vi har kommet frem til at det er den kjappeste måten og få skyvd egoet ut. For i begynnelsen blir det litt sånn jo-jo effekt når du starter prosessen. Det blir Litt deg og litt ego- og den draingen der, så har alle som har tatt kurs hos oss kjent på den personlige støtten, omsorgen og godheten vi gir. At vi ser deg fullt og helt i prossesen. Er der sammen med deg. Virkelig ser deg og det du kjenner på. At vi klarer å hjelpe deg spesifikt i dine utfordringer - hvordan du skal frigjøre ditt ego i din hverdag. De sier det er uvurderlig å bli ivaretatt på den måten når perspektivet vi lærer bort skal implementeres. Men etter et par måneder, så har du fått så mye mer energi, ser klarere, er mer tilstede og får med deg hva som egentlig skjer. Ikke det stemmen i hodet ditt sier at skjer. Og da klarer du lettere å sette grenser og du blir sykt godt på å kjenne etter - ikke tenke og gruble - på hva som blir riktig for deg og energien og godheten og klarheten gjør at du får mot og tillit til å utføre det du kjenner blir riktig for deg. Og det mest fantastiske med det hele er at du skal ikke gå dypt inn i fortiden og hente fram traumer og prate om dem i vårt kurs. Vårt kurs heter Herfra og Videre - så du SER på det som skjer i livet ditt akkurat nå og så får du et perspektiv av oss til hvordan du skal se på dette. Og med det perspektivet, så endrer du synet ditt på deg selv og det som skjer. Det er utrolig behagelig og det blir et liv før og etter. Tenking og grubling blir byttet ut med å se og kjenne og handle ut i fra det og deg og ikke ego historiene. Har du lyst til å vite mer om dette og hvordan vi kan hjelpe deg i det du står i, så ta kontakt med oss på etfriereliv.no/kontakt.

Slipp bekymringen for hva andre tenker om deg

De fleste av oss har kjent på det: tanken om hva andre mennesker egentlig mener om oss. “ Var jeg for mye nå? Liker de meg egentlig?” Mange av oss bærer på en dyp lengsel etter å høre til, men tankene og følelsene i oss gjør at vi tror på historien til stemmen i hodet som forteller oss at vi ikke hører til. Men vi tilhører jo allerede. Vi er en del av fellesskapet, en del av menneskeheten – og vi kan ikke miste den tilhørigheten. Likevel tror vi mer på historien til stemmen i hodet enn å sjekke inn med virkeligheten. Så det skjer en tilpasning, strekker oss ganske langt for å beholde partner, jobb, vennskap o.s.v. Når vi klarer å se at vi allerede hører til, kan vi senke skuldrene. Vi trenger ikke lenger bruke energi på å kontrollere hva andre måtte mene. Du har kanskje opplevd dette på en middag med venner eller familie. Du sier noe i samtalen, og i det øyeblikket du har sagt det, begynner du å lure: “Var det dumt sagt? Hva tenker de nå?” Resten av kvelden går du med en liten uro i kroppen. Men hvis du i stedet minner deg selv på at du allerede er en del av gjengen rundt bordet – at de ikke sitter der for å dømme deg, men for å være sammen med deg – da slipper spenningen taket. Du kan nyte samtalen i stedet for å overvåke deg selv. Så her er noen ting som kan hjelpe deg til å roe ned symptomene og reaksjonene du opplever. 1. Legg merke til Når du tar deg selv i å lure på hva andre tenker, stopp opp og bare legg merke til det. Si stille til deg selv: “Der kom den igjen.” 2. Minn deg selv på sannheten Husk at du allerede hører til. Du kan ikke miste plassen din i menneskeheten. 3. Spør: Hva ville jeg gjort hvis jeg ikke brydde meg? Dette spørsmålet kan hjelpe deg å handle ut fra deg selv, i stedet for ut fra frykten for hva andre mener. 4. Øv på å akseptere deg selv Skriv ned tre ting du liker ved deg selv hver kveld. Små eller store ting – alt teller. Jo mer du står stødig i deg selv, jo mindre styrer andres meninger. Når vi finner roen i oss selv og slutter å jage etter andres godkjenning, skjer det noe fint: vi blir mer til stede for andre. Vi har mer overskudd, mer varme og mer å gi. Kjenn på forskjellen: Når du er stresset og opptatt av om du blir likt, blir du ofte litt fraværende – du hører ikke helt etter, du er mer i hodet enn i samtalen. Men når du har det bra med deg selv, kan du lytte ordentlig. Du ser den andre, og de merker det. Vi er faktisk mer for andre når vi har det godt inni oss selv. Det er ikke egoistisk å ta vare på seg selv – det er det som gjør at vi kan være gode kollegaer, partnere, venner og foreldre ikke sant?

Hva gjør du mest av disse to tingene?

Når vi jager etter sommerfuglene, flyr de unna. Men de kommer av seg selv når vi skaper en hage som blomstrer. Det er det samme som skjer med livet. Når du vender blikket innover og gir næring til den du egentlig er, begynner alt du lengter etter å finne veien til deg. Vi får ikke det vi løper etter — vi tiltrekker det som speiler roen i oss. Så lenge tankekjør og uro får styre, holder vi døren lukket. Vi blir mindre tilgjengelige for impulser, tilfeldige møter og de små åpningene i hverdagen hvor muligheter kan komme inn. Når vi gir slipp på støyen inni oss, åpner vi rommet for at det vi lengter etter kan komme. Det roer oss ned og da skjer to ting samtidig: kroppen mykner og sansene skjerpes. Da blir det lettere å se. Og det rare, men også det som er så utrolig fint - er at det du ser har vært der hele tiden. Et enkelt hverdgsbilde på dette er f.eks når du mister nøklene. Pulsen stiger. Du leter febrilsk i veska, roter i jakker og sofaen, blir mer stresset, og ser ikke det som ligger rett foran deg på bordet. Så stopper du opp. Henter deg inn til øyeblikket f.eks med å spørre deg selv - Puster Jeg? Og så følge pusten inn o ut et par ganger. Og ofte da når du lar blikket gli rolig over rommet, så ser du at nøklene ligger på kjøkkenbenken. Dette er ikke magi. Når uro forsvinner, blir evnen til å se og handle tydeligere. Når du får det stille i topplokket - når stemmen i hodet ikke forstyrrer deg - så klarer du å gå fra å være i fortid eller fremtiden og over til Her og Nå og få med deg det som skjer akkurat nå. Samme logikk gjelder i relasjoner, i arbeidslivet og når du skal ta valg. Roen åpner rommet. For eksempel i relasjoner når du analyserer andres ord, tolker og bekymrer deg, skaper du avstand. Når du slutter å jage etter å ha kontroll på alt mulig rart og heller lytter fra en rolig plass, oppstår ekte nærhet. Og i arbeid og kreativitet er logikken lik. Når du presser fram gode ideer gjennom stress, så blir resultatet deretter. Men når du gir deg selv pauser og lar idéer få synke inn og det er ro og tid til at de kan lande litt - at du kan lande litt i det - så kommer løsningene lettere. Og det samme gjelder valg. Valg tatt i frykt gir sjelden ro i etterkant. Tvinger du igjennom valgene, så kommer ofte misnøye. Når du senker skuldrene og kjenner etter, blir valgene mer i tråd med deg. Vi har lyst til å dele en konkret ting du kan gjøre i dag for å få til mer av det vi har nettopp beskrevet. Så stopp opp litt med det du gjør akkurat nå og navngi følelsen eller tanken høyt for deg selv. F.eks jeg føler meg sliten, bekymret, gira, ensom, redd o.s.v. Observer hva som skjer uten å dømme følelsene som kommer opp i deg. Gjør det gjerne igjen og legg merke til om følelsen endrer seg eller slipper litt taket kanskje? Hvor mye som skjer varierer - både ut i fra hvor lenge mønstret har vært med deg og hvor lenge du lar oppmerksomheten hvile på det. Lykke til og husk at det er ikke meningen å jage og gå dypt inn i ting som har skjedd deg tidligere i livet ditt. Det er Herfra og Videre som gjelder. Og det gjør at følelsesmønstrene dine kan forløses på en behageligere og enklere måte.

Ønsker du et vendepunkt - gjør dette

Vi mennesker er flinke til å bære på det som gjør vondt. Vi skyver det unna med jobb, trening, scroll eller smil. Vi sier til oss selv: "Det går sikkert over." Men sannheten er at det som ikke blir møtt, blir liggende der – som en stille bakgrunnsstøy i livet. Å møte deg når du kjenner på noe og gi deg selv rom til å si: "Dette gjør vondt." Det er faktisk starten på å møte deg selv med mer ærlighet og mer omsorg. Slik kan det kanskje se ut i hverdagen eller finn dine smertefull situasjoner. • Du kjenner uro hver gang mobilen plinger, men har lenge presset den bort. En dag våger du å merke at det faktisk gjør deg utrygg – og du setter deg ned og justerer varsler for å få puste igjen. • Etter en diskusjon med en venn eller partneren din kommer den gamle stemmen: "Du er ikke bra nok." Før ble du irritert på deg selv for å føle sånn. Nå legger du merke til at det gjør vondt, og det å legge merke til og kjenne hva det gjør med deg er første steg på veien til å ikke fortsette å dømme deg selv. • Du ser at en venn oppnår noe du selv drømmer om. I stedet for å late som det ikke plager deg, innrømmer du at det gjør litt vondt – og at smerten peker på et behov i deg som lengter etter å bli tatt på alvor. Smerten er ikke en fiende. Den er et signal. Den viser deg hvor du har ignorert dine egne behov, eller hvor gamle sår fortsatt styrer livet ditt. Heldigvis trenger du ikke å snakke om eller gå inn i granske og gruble på disse sårene. Det gjør det faktisk bare verre. Det vi anbefaler at du kan starte med nå er at neste gang du merker at noe gjør vondt - gjør følgende: • Stopp opp i noen sekunder og legg merke til kroppen din. • Spør deg selv om - Puster jeg og følg pusten for det gjør at du henter deg inn til øyeblikket fra fortiden eller fremtiden du var i. • Gi så følelsen et navn: tristhet, uro, ensomhet, sinne. • Ta hendene rundt deg og si til deg selv at det er lov å føle akkurat dette – og at det kun betyr at noe i deg trenger omsorg. Så gi deg det. Snakk til deg selv som du ville snakket til en 5 åring. • Innimellom spør deg - Puster jeg slik at du holder deg vekke fra fortiden og fremtiden. Holder deg tilstede med deg selv og det som foregår akkurat nå I kroppen din. Kun fokus på det. • Sitt og møt deg selv med godhet og omsorg så lenge du har tid eller til du føler deg roligere. 1 min. er bedre enn ikke noe. Når du møter smerten på denne måten, blir den ikke lenger et hinder. Noe du som fyrer opp negative følelser i deg. Den blir et kompass som peker deg tilbake til deg selv. Lykke lykke til og vi er her for deg hvis det er noe du lurer på. Hilsen Jenny og Elisabeth

30 milde måter å være god mot deg selv

Mange av oss har lett for å være strenge, krevende og kritiske mot oss selv – ofte helt uten å legge merke til det. Vi biter kanskje tennene sammen, holder ut, skjerper oss, tilpasser oss – og glemmer kanskje at det å ha det godt med seg selv ikke handler om å prestere mer, men om å komme nærmere det som er sant, nært og ekte. Å være god mot deg selv handler ikke om å unne seg noe ekstra etter å ha vært flink. Det handler om å møte deg selv med varme, rom og vennlighet – midt i det som er. Ikke for å fikse deg, men for å gi deg selv det du trenger. Her er 30 milde, enkle og meningsfulle måter å gjøre nettopp det på. Dette er ikke en liste over ting du "bør" gjøre. Det er en påminnelse om alt det som fortsatt er mulig når du møter deg selv som du ville møtt noen du er glad i. Kanskje trenger du ikke å gjøre alt – kanskje holder det med én ting. Kanskje bare å vite at du kan. 1. Gi deg selv lov til å hvile – uten å måtte "fortjene det". 2. Gå en tur uten mål – bare for å kjenne at du lever. 3. Puste dypt i noen minutter – kjenne at du er her. 4. Skrive ned hva du trenger – ikke hva du burde, men hva du faktisk trenger. 5. Spise noe som kroppen din virkelig har godt av – uten dårlig samvittighet. 6. Ta av deg skoene og stå barbeint på bakken. 7. Gi deg selv stillhet – uten skjerm, uten krav. 8. Tillate deg å føle det du føler – uten å dømme det. 9. Være alene fordi du vil, ikke fordi du må. 10. Be om hjelp – og ta imot når noen tilbyr det. 11. Skrive et brev til deg selv fra et trygt sted i deg. 12. Rydde en liten flate – et bord, en skuff eller et hjørne, med mildhet, ikke press. 13. Lytte til musikk som berører deg – ikke bare det som motiverer. 14. Legge merke til hvordan du snakker til deg selv – og mykne tonen. 15. Tillate deg å gjøre noe bare fordi du har lyst. 16. Lese noe som gir deg ro. 17. La være å fikse alt – bare være til stede med det som er. 18. Se deg selv med vennlige øyne – som om du var din egen beste venn. 19. Tenne et stearinlys og sitte i ro mens det brenner. 20. Ta et langt, varmt bad eller en dusj uten hastverk. 21. Smøre inn kroppen med noe som lukter godt. 22. Legge deg ned med et pledd midt på dagen, bare fordi du kan. 23. Drikke et glass vann langsomt og med oppmerksomhet. 24. Gå ut og se på himmelen i ett minutt. 25. Ligge på ryggen og kjenne kroppen mot underlaget. 26. Lage en kopp te og drikke den uten å gjøre noe annet samtidig. 27. Plukke blomster eller grener og sette dem i vann. 28. Høre på naturlyder – enten ute eller med ørepropper. 29. Stryke deg selv over armen – som om du trøstet et barn. 30. Legge deg tidlig – bare fordi det er godt.

Livet trenger ikke å styres av stemmen i hodet

Kanskje kjenner du den stemmen. Den som hvisker stille når du går inn i et rom fullt av mennesker. Som kanskje får deg til å kjenne det i magen og holde deg litt tilbake. Den stemmen kan gjøre så vondt. For innerst inne vil du jo bare være med. Kjenne at du hører til, at du er en del av noe, uten å måtte late som eller tilpasse deg for å bli godtatt. Ofte har denne følelsen røtter langt tilbake. Kanskje lærte du tidlig at det var tryggest å tilpasse deg. At hvis du viste hvem du egentlig var, kunne du bli avvist eller misforstått. Så du ble flink til å justere deg. Til å gjemme vekk deler av deg selv for å bli likt. Men samtidig som stemmen hvisker at du ikke passer inn, finnes det også en annen stemme i deg. En mykere, dypere stemme som sier: “Du er helt riktig. Akkurat som du er. Du trenger ikke gjøre deg mindre. Du trenger ikke skjule det som er deg. Du hører til, fordi du finnes.” Når du begynner å lytte til den stemmen, skjer det noe stille og vakkert. Du slutter å gjøre deg selv mindre for å passe inn i steder som egentlig aldri var ment for deg. Du begynner å merke hvem som virkelig ser deg, og hvor du kan hvile i vissheten om at du allerede hører til. Og sakte blir det lettere å puste. Å være. Å bare være deg. Ønsker du å lære hvordan du kan skyve vekk stemmen i hodet og høre mer på deg selv, så lærer vi det bort i kurset vårt Herfra og Videre. Bare å ta kontakt med oss for en uforpliktende prat slik at du kan kjenne om det kan være noe for deg.

Den indre stemmen i hodet

🎶 “Liar” av Jelly Roll – Utrolig flott synget. Sangen handler om å konfrontere den indre stemmen som oppfordrer til destruktiv atferd, som matkonsum, klandring av deg selv, sove bort dagen o.s.v. o.s.v. Hovedbudskapet er å identifisere ego som får deg til å gjøre ting som egentlig ikke du vil...og fri seg fra den. Den indre stemmen som sier: – Gi opp drømmene dine. – Hvem er du til å tro på håp? – Ta den drinken. – Ta den smertestillende pillen. – Kjøp deg fri. Har du noen gang kjent den stemmen som hvisker: “Bare gi opp. Bare ta den flukten. Bare aksepter at livet ditt er sånn.” I sangen “Liar” går Jelly Roll rett i strupen på akkurat denne stemmen. Akkurat her synger han om rus, piller, penger, makt og alle de små og store tingene vi lar oss narre av når vi tror vi ikke er verdt mer. Men ta en titt i ditt liv - hva er det stemmen i hodet forteller deg som ikke er bra for deg? Ordene hans biter fordi vi kjenner dem igjen. Men i refrenget snur han det: “You ain’t nothin’ but a liar / Yeah, I walk right out the fire / But I’m only going higher.” Han kaller den stemmen akkurat det den er – en løgn. Han reiser seg og sier at han går ut av ilden, ut av alt som prøver å brenne ham ned, og han går bare videre og høyere fordi han klarte å se påvirkningen som undergravde han og lokket han med kortsiktige fluktmidler. ✨ Hvorfor traff denne sangen meg? Fordi vi alle har ego inni oss. Noen ganger er den lavmælt, noen ganger skriker den. Men sannheten er: Det er ikke deg. Det er ikke virkeligheten. Det er bare en gammel mønster du har lært av andre og som du nå lever etter. En beskyttelse som har mistet sin hensikt. Har du lyst, så kjenn etter. Hvilken løgn driver deg? Hva sier stemmen som holder deg liten? Og hvem ville du vært hvis du kalte den ut for det den er – en løgn – og reiste deg og sluttet å høre på den? Hos Et Friere Liv lærer vi bort hvordan du kan frigjøre deg fra akkurat den stemmen i hodet – også kalt egoet – som skaper et liv som ikke er bra for deg. Når du ser hva som egentlig foregår, kan du endelig begynne å leve det livet du innerst inne vet er mulig. Det er utrolig deilig og bestemme selv og ikke bli kommandert. Vil du vite mer, så book en uforpliktende prat med oss her på etfriereliv.no/kontakt Vi kan garantere deg at det blir et liv før og etter når du begynner å frigjøre deg fra egoet. Og det herlige er at det er ikke vanskelig eller slitsomt. Tvert i mot. Vi er her hvis du lurer på noe. Hilsen Jenny og Elisabeth

Kjenner du deg igjen?

Vi går rundt hele dagen og tror på alt stemmen i hodet sier. Kjenn etter hva tanker som går igjen hos deg og prøv å gjør dette forslaget her. Kanskje sier du noe ala dette: “Hun liker deg ikke.” “Du kommer til å drite deg ut.” “Dette går aldri bra.” “Du burde vært annerledes.” Som om tankene er sannhet. Som om alt de sier, er et bevis på hvordan du er, eller hvordan livet må være. Men tankene er ikke sannhet. De er bare… tanker. Ta et helt banalt eksempel: Du går ut av døra om morgenen, og plutselig slår det deg: “Å nei, jeg har glemt å skru av kaffetrakteren.” Hele magen strammer seg. Hjertet slår litt fortere. Du ser for deg brannvesenet foran huset ditt når du kommer hjem. Kanskje du til og med går tilbake for å sjekke. Og hva ser du? Kaffetrakteren er skrudd av. Tanken var der. Kroppen reagerte som om den var sann. Men virkeligheten var en annen. Slik er det hele tiden. Tankene sier noe. Kroppen reagerer. Vi tror det er sant. Og vi legger skylden på oss selv: “Hvorfor må jeg alltid bekymre meg for sånne ting? Hvorfor kan jeg ikke bare slappe av?” Men det er ikke frivillig. Du velger ikke hvilke tanker som dukker opp. Du ønsker jo ikke å ha det slik. Ingen står opp om morgenen og tenker: “I dag skal jeg bruke masse energi på bekymringer jeg vet ikke hjelper meg.” Det skjer av seg selv. Det er slik hjernen prøver å beskytte deg. Gjennom små og store varsellamper, som om det var din jobb å kontrollere alt i livet, hele tiden. Neste gang du merker at tankene går i ring, kan du minne deg selv på dette: Du trenger ikke tro på alt de sier. Du kan bare la dem være der. Som skyer på himmelen. Som biler på veien du ikke skal hoppe foran. Som kaffetrakter-tanker som viser seg å ikke være sanne. Og når du merker at du har blitt fanget i tankene dine, kan du stoppe opp et øyeblikk og spørre: Hva ser jeg rundt meg akkurat nå? Kanskje du ser bordet foran deg, kaffekoppen, treet utenfor vinduet eller lyset i rommet. Når du legger merke til det som faktisk er her, akkurat nå, hjelper det deg å komme ut av hodet og tilbake til virkeligheten. Tankene kan fortsette i bakgrunnen, men du trenger ikke la dem styre hvordan du har det.

Det viktigste løftet vi kan gi

Det begynte med noen løse tanker mens jeg sto der med tekoppen i hånda og kikka ut kjøkkenvinduet. Jeg tenkte på det å love hverandre troskap i gode og onde dager. Et løfte om å stå ved noens side, uansett. Ikke bare når det går fint og alle smiler – men også når det gjør vondt. Når dagene er krevende. Når ingenting blir som du hadde planlagt eller håpet. Det er et vakkert og viktig løfte. Et løfte om å bli. Om ikke å gi opp når det røyner på. Vi lover den andre, men bør ikke det løftet også gjelde oss selv? Kanskje kjenner du deg igjen: Du husker bursdagene til de du er glad i. Du ser når noen rundt deg strever, og du vet hvordan du skal være nær. Du spør hvordan det går, du lytter og stiller opp i hverdagskaos og større kriser. Du bærer, trøster, organiserer, holder oversikt. Du er god til å være der for andre. Men når det gjelder deg selv? Når det er du som er sliten? Når det er du som kjenner at tårene presser på, eller at selvfølelsen rakner... Da blir det plutselig vanskeligere. Det er lett å være snill med seg selv når livet flyter og alt går bra – når du føler deg effektiv, til stede, uthvilt og livet er sånn rimelig på stell. Da har du energi til å ta deg en tur ut, lage noe sunt, legge deg i tide. Da er du gjerne vennlig i tonen, også inni hodet ditt. Men hva med de andre dagene? Når kroppen er tung og tankene og viljen enda tyngre. De dagene du kanskje føler deg utilstrekkelig, sur og trøtt. Når det butter imot, og du ikke føler at du strekker til. Når du aller mest hadde trengt å bli møtt med mildhet – hvordan møter du deg selv da? Jeg har møtt meg selv med mye irritasjon, mange krav og noen ganger bare stillhet. Og et ønske om at dagen snart skal bli ferdig, så jeg kan begynne på en ny og bedre en. Men så er det jo rart, egentlig. At når vi står i vårt eget kaos, så vi glemmer å møte oss selv med den samme omsorgen vi helt naturlig gir til de vi er glad i. Vi som vet så godt hvor mye det betyr å bli sett med et varmt blikk. Vi som sier til andre: “Du trenger ikke fikse noe – bare ta vare på deg selv nå.” Men til oss selv sier vi gjerne: “Ta deg sammen. Skjerp deg. Du burde klart mer enn dette.” Men det er ikke det vi trenger da. Det vi lengter etter er den indre stemmen som sier: “Jeg vet det er tungt akkurat nå, men jeg ser deg. Jeg er glad i deg uansett og støtter deg. Hva trenger du akkurat nå?” Kanskje det viktigste løftet vi noen gang gir, er det vi gir oss selv. Om å ikke forlate oss selv når livet blir vanskelig. Å ikke vende ryggen til oss selv når vi kjenner oss små, slitne og utilstrekkelige. Men å bli. Ikke for å fikse alt, men for å være til stede. For å romme det som er – med den samme rausheten vi har for andre. Og når vi øver oss på det, så klarer vi å se at vi også trenger vår egen kjærlighet og vårt eget nærvær. Ikke bare når vi har vært flinke, sterke eller produktive. Men også når vi bare er oss selv. I all vår menneskelighet. Være vår egen beste venn og lojale partner gjennom livet. I gode og onde dager.

Klarer du å agere? Og ikke bare re-agere?

Du har sikkert vært der selv. Fått en melding som fyrer deg opp og gjør deg irritert på null komma niks. Nesten før du rekker å puste, løper fingrene til tastaturet for å svare på det som har fått deg til å gå rett i kampmodus. Det er som om du svarer med boksehansker på, klar for å slå tilbake så hardt du kan. Idet du gjør akkurat det, slår tilbake, kan det kjennes riktig. Men etterpå? Ofte en ikke så god følelse. Jeg har mer og mer begynt å forstå betydningen av å agere, og ikke bare re-agere på det som skjer. Å handle bevisst. Ikke bare svare på autopilot, men tenke gjennom hva slags respons jeg ønsker å gi. Ikke nødvendigvis fordi en situasjon løser seg perfekt, men fordi jeg da opplever at det er jeg som tar styringen over meg. At det ikke er irritasjonen eller frustrasjonen jeg kjenner på i øyeblikket, som styrer meg. Før pleide jeg så langt det var mulig å svare umiddelbart. På meldinger. På e-poster. På spørsmål, forslag, invitasjoner, kritikk. Hver gang det kom noe min vei, reagerte jeg fort, nærmest på impuls. Det føltes godt å svare raskt, jeg følte meg effektiv, og det ga også en følelse av kontroll å ha det unnagjort. Men etterpå kunne jeg ofte sitte igjen med en dårlig følelse, særlig når jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde så lyst til å være med på det jeg hadde takket ja til. Ofte kunne det kjennes som om jeg gikk imot meg selv. Jeg merket at det hjalp å sette ned tempoet. Å gi meg selv tid. Lage et lite mellomrom mellom ideer, innspill, eposter og meldinger, og min respons på dem. Det hjalp å ta en liten pustepause før jeg svarte. Ikke svare det som føltes lettest eller enklest i øyeblikket for å behage andre, men kjenne etter: Hva kjennes bra eller riktig for meg? Å agere krever at du stopper opp. Når jeg klarer å stoppe opp før jeg svarer eller bestemmer meg – så skjer det noe. I stedet for å la stresset, frykten eller frustrasjonen bestemme, tar jeg et bevisst valg, et valg som er mitt. Det er blitt mer og mer tydelig for meg hvor mye makt som ligger i det lille mellomrommet, i den lille pausen. Mellom det som skjer og det jeg velger å gjøre med det. Øyeblikket hvor jeg kan velge bevisst i stedet for å være slave av autopiloten, refleksen, impulsen. Å agere handler om å være aktivt til stede i eget liv. Når jeg får det til, kjenner jeg ro innvendig. Fordi det er en handling jeg kan stå for, også når følelsene som dukket opp i øyeblikket, har lagt seg.

Hvem er du på lag med?

I det siste har jeg reflektert over hvem jeg egentlig er på lag med. Er jeg på lag med meg selv? Spiller jeg på lag med meg, eller gjør jeg det ikke? For å ta et enkelt eksempel: Når jeg har bestemt meg for å kutte ned på gotteri, og holde meg til lørdagen, hvorfor begynner jeg å lure på om jeg skal kjøpe sjokolade når jeg er i butikken på en tirsdag? Hadde jeg ikke vært i butikken og sett alle sjokoladene, hadde jeg ikke tenkt på det. Dessuten; hvis jeg tenker etter, har jeg ikke mer enn nok bevis for at jeg ikke klarer å vente til lørdag hvis det er sjokolade i skapet på tirsdag? Eller hvis jeg virkelig mener at jeg vil bruke mindre tid på mobilen og scrolle mindre, men fortsetter å ha mobilen så nær kroppen at den føles som en kroppsdel; er jeg da på lag med meg selv og min egen beslutning om det jeg egentlig ønsker å få til? Et annet eksempel var da jeg bestemte meg for å kutte ut kaffe. Jeg har forsøkt å slutte med kaffe mange ganger uten å få det til, men kom til et punkt hvor jeg egentlig ikke hadde så lyst på kaffe, det smakte ikke så godt lenger, men jeg fortsatte å drikke det likevel. Det var jo så kos med morgenkaffe - sette seg ned med koppen før dagen hadde kommet ordentlig i gang. Først da jeg oppdaget at jeg satte mer pris på ritualet med å tilberede kaffen enn å drikke den, klarte jeg å ta grep. Men det løsnet ikke skikkelig før jeg innså at jeg måtte være på lag med meg selv for å få det til. At jeg måtte hjelpe og legge til rette for at jeg skulle klare det, spesielt når alle tankene om kaffe dukket opp: “Det er jo så koselig med morgenkaffe, du kan jo bare ta én kopp akkurat i dag”. “Kafébesøk uten kaffe er jo stusselig, det gjør jo ingenting om du gjør et unntak eller to, det er jo du som bestemmer, og så nøye er det vel ikke, én kopp gjør vel ingenting, du kan jo bare fortsette kaffekuttet etter at du har tatt den ene koppen”… Det som er greia, er at om jeg hver gang hadde gitt etter for alle disse tankene, eller min indre kommentator, så hadde den ene koppen blitt til mange, og jeg hadde fortsatt å opprettholde den vanen som jeg kjente at jeg virkelig ville endre på. Det som hjalp, var å innse at det var JEG som måtte legge til rette for at jeg skulle få det til. Det var jeg som måtte ta kontrollen. Egentlig er det jo åpenbart, men lett å miste av syne når fristelsene kommer. Da jeg skjønte det, var det flere ting jeg gjorde for å hjelpe meg selv å få det til. Jeg flyttet kaffetrakteren fra kjøkkenbenken til boden. Jeg visste at jeg ikke ville gidde å gå i boden for å hente trakteren om jeg skulle få tanker om kaffe. Jeg bestemte meg for å slutte å kjøpe kaffe i forbifarten eller på kafé. Her kom min indre kommentator inn og ville gjøre unntak, og selvfølgelig ga jeg etter ved et par anledninger, men etter noen uker uten kaffe smakte det faktisk ikke så godt lenger. Jeg erstattet kaffe med te. Der møtte jeg også mye motstand fra egoet mitt som mente at te er tamme greier sammenlignet med kaffe, og at det er mye enklere å takke ja til en kopp kaffe, for det er det folk byr på. Samtidig er det jo sånn at veldig mange ikke drikker kaffe, jeg er ikke den eneste i verden som takker nei. Men dette handler ikke om kaffe eller ei. Poenget mitt er som sagt om du er på lag med deg selv? Hjelper du deg selv ved å legge til rette? Støtter du deg selv i dine egne beslutninger? For at du skal få til det som gir et godt og meningsfullt liv for deg?

Hvordan reagerer du på minikriser?

Se for deg en levende mus i stua. Lus i hodet på barnet ditt. At det er tomt for varmtvann når du står i dusjen. At mobilen går i svart. Eller at trampolinen har blåst inn mot stuevinduet. Hvordan reagerer egoet ditt på dagliglivets små kriser? Beholder du roen og humøret, eller får du rett og slett litt panikk? Jeg fikk nettopp anledning til å observere meg selv i en sånn situasjon. Jeg hadde parkert bilen da jeg hørte et lite poff og en ukjent lyd som viste seg å være luften som sivet ut av et hull i det ene dekket. Først kom irritasjon og sinne: Å nei, for noe dritt. Hvorfor skjer dette nå? For en irriterende dustebil, er dekkene SÅ dårlige? Jeg orker ikke punktert bil, det passer jo overhodet ikke. Hvorfor skjer dette akkurat meg? ÆSJ! Og så usikkerheten fordi jeg ikke kan så mye om bil: Hjelp! Hvordan løser jeg det her? Det finnes ikke noe reservehjul, og jeg kan ikke kjøre med flatt dekk. Naboen har en pumpe som jeg sikkert kan låne, men da må jeg først få tak i den og så ordne alt det andre, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.... Løsningen ble å ringe etter veihjelp. Etter en stund kom en mann og plugget hullet i dekket sånn at bilen kunne kjøres. Her kunne jeg slått meg til ro med at bilen var kjørbar igjen, og at problemet var løst for nærmeste fremtid. Men det jeg oppdaget var at egoet mitt var veldig opphengt i å få fikset problemet permanent, og at det måtte skje så fort som mulig. Som om det var ingen tid å miste: DET DEKKET MÅ FIKSES NÅÅÅÅ! Siden punkteringen skjedde på en søndag, var det egentlig ikke mer å gjøre. Men egoet mitt fant ut at det var én ting jeg kunne gjøre for å komme ett skritt nærmere løsningen på problemet: Jeg kunne parkere bilen rett utenfor verkstedet, sånn at de kunne begynne på bilen tidlig dagen etter. Da det var gjort, og jeg fikk en spasertur hjem, følte jeg at jeg hadde gjort noe produktivt, noe nyttig. Men egoet mitt fortsatte å kverne på det som var utenfor min kontroll: Tenk om de ikke har tid til å fikse dekket i morgen? Tenk om det er lang ventetid? Tenk om jeg trenger nytt dekk? Da må jeg jo ha to nye dekk, og da blir det dyrt. Hvor mange tusen kan det bli? Er det forresten lov å sette bilen på utsiden uten avtale med verkstedet? Kan biler som ikke har noe der å gjøre, bli tauet bort? Var det dumt å sette bilen der? Skal jeg hente bilen hjem igjen? For å roe ned tankene og de ubehagelige følelsene mente ego det var lurt å se om det lå noe snacks eller gotteri igjen i skapet etter helga. Der fant jeg popcorn, men ingen sjokolade (bare en liten rest av en sjokoladenisse, men så desperat var jeg ikke), så da husket ego de hjemmebakte skillingsbollene i fryseren. Ego tok med seg godsakene, satte seg foran TVen, og fant et trist TV-program for å føle seg litt bedre (det er jo alltids noen som har det verre. Denne gangen var det en dokumentar om en skuespiller i “Friends” som hadde et enormt avhengighetsproblem og som ble funnet død i boblebadet sitt i Los Angeles). Ble det bedre? Hjalp det med kosemat og TV? Det hjalp bare til ego begynte å tenke på bilen igjen. Det som skjedde dagen etter, var at verkstedet ikke hadde tid, så jeg kjørte til et annet som reparerte dekket samme dag. I ettertid ser jeg at jeg selvsagt kunne ventet mange dager (og sikkert noen uker) med å få fikset det, men i “kampens hete” klarte jeg ikke å se at det var et alternativ. Poenget med denne historien er egentlig ikke bilen, men hva jeg oppdaget om reaksjonsmønsteret mitt når det skjer noe uønsket som egoet mitt tror jeg ikke klarer å håndtere. Hva lærte jeg egentlig? At jeg får litt hetta når det skjer noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Det er en følelse av å løpe rundt med høye kneløft. Det løser ingenting At jeg umiddelbart får et sterkt behov for å “gjøre noe” for å løse situasjonen (for eksempel parkere bilen utenfor verkstedet selv om jeg ikke aner om de har tid til å fikse bilen) At jeg forholder meg til uønskede hendelser som om de var akutte kriser som krever akutte handlinger At jeg tror jeg må fikse hele problemet med en gang At jeg tyr til kosemat og triste fortellinger for trøst At det ordner seg (selv om jeg ikke sitter på løsningen i samme sekund som noe oppstår) At jeg faktisk har tid til å stoppe opp og vurdere neste steg, for det er ikke akutt selv om det kjennes sånn ut i øyeblikket. Så neste gang det dukker opp noe "krisisk", skal jeg ta et par bevisste pust mens jeg forteller meg selv at jeg har tid til å finne en løsning. Jeg skal også minne meg selv på at det ordner seg. At alt ordner seg.

Hva er ekte kjærlighet egentlig?

Jeg er ikke kald. Jeg er bare ferdig med bullshit. Jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg ikke lenger orker det som ikke føles ekte. Jeg svarer ikke på halvhjertede meldinger. Jeg jager ikke etter tomme ord eller usikker oppførsel. Jeg tviler ikke på meg selv fordi noen andre ikke vet hva de vil. Det handler ikke om at jeg har blitt hard. Det handler om at jeg har lært å verdsette fred. Tydelighet. Ærlighet. Gjensidighet. ✨ Jeg har elsket. Jeg har blitt såret. Jeg har reist meg. Og nå vet jeg forskjellen på nærhet og forvirring. På ekte tilstedeværelse og overfladisk kontakt. 🕊️ Jeg er ikke kald. Jeg er bare ikke lenger villig til å åpne hjertet mitt for noen som bare dukker opp når de føler seg ensomme. Jeg trenger ikke en eventyrer. Jeg trenger en mann som møter meg – med åpne øyne og åpent hjerte. ❤️‍🔥 Og han? Min fremtidige mann? Han er ikke fjern. Han har bare lært å beskytte sin ro – og går når drama forsøker å kle seg ut som kjærlighet. Han trenger ikke lenger å bevise noe. Han vet hvem han er. 🧘🏽‍♂️ Jeg vet han finnes. Og jeg vet: jeg trenger ikke overbevise ham om hvem jeg er. Han vil kjenne meg igjen. Vi trenger ikke å spille roller. Vi møter hverandre som vi er. Med alt. Med sårbarhet. Med styrke. Vi har lært at kjærlighet ikke skal føles som uro, men som hvile. ☁️ Men jeg tror også på kjærlighet som får meg til å le. Som føles trygg, men også levende. Lettheten skal få være der sammen med dybden. ✨ Vi velger hverandre – ikke for å fylle tomrom, men fordi det føles trygt. Fordi det føles riktig. Vi kommer ikke for å redde hverandre. Vi kommer for å gå sammen. ✋🏼🤝🏼 Jeg jager ikke. Jeg overforklarer meg ikke. Jeg vet hva jeg trenger – og hva jeg gir. Og hvis energien føles feil? Jeg går. Med ro. Med styrke. Med verdighet. 🛑 Jeg setter ikke lenger spørsmålstegn ved grensene mine. Jeg hedrer dem. Og jeg vet: Kjærlighet skal aldri kreve at jeg mister meg selv. Jeg skal ikke jobbe for å bli valgt. Jeg skal bare være meg – og bli sett. Han også. Og når vi møtes – når det skjer – så vet vi det. For ekte kjærlighet føles ikke som forvirring. Den føles som et utpust. Som fred. 🌬️ Ikke fyrverkeri. Ikke spill. Bare to mennesker som er ferdige med støyen, og som endelig møter hverandre i den stillheten som kjennes som sannhet. 🤍

Når bekymring ser ut som forberedelse

Har du noen gang tenkt at du “bare forbereder deg” når det du egentlig driver med er å bekymre deg? Har du lagt merke til at bekymringstanker kan minne om forberedelser? At når du tenker mye, hardt og lenge på noe du føler du ikke helt har kontroll på, så kan det kjennes ut som om du forbereder deg? Fordi du tenker gjennom alt mulig som kan skje (les: Gå galt), og hva som må gjøres dersom det blir sånn eller sånn. Det kan føles så likt. Det er jo den samme indre aktiviteten med mange tanker i hodet. Den samme følelsen av å være påskrudd og å ta ansvar. Men det er en vesentlig forskjell der – mens forberedelse gir oss ro, tar bekymring fra oss roen. Når vi forbereder oss, omsetter vi tanker til handling og gjør noe konkret. Vi setter av tid til å gjøre det som trengs. Skriver kanskje en liste over det vi må huske. Øver. Vurderer ulike alternativer. Finner en løsning. Selv om det er små skritt, beveger vi oss fremover. Det handler om at vi foretar oss noe – ikke bare holder på oppe i tankene. Når du bekymrer deg, bruker du mye energi på å tenke tanker som tapper deg og som tar humøret ditt ned. Det er som en mental runddans, der du tenker de samme tankene omigjen og omigjen, mens du egentlig står på stedet hvil. Det skjer jo ingenting “der ute”, all bekymringen foregår inni hodet. I stedet for å gjøre oss klare for oppgavene som ligger foran oss, gjør bekymring oss bare mer tvilende og usikre. Mer slitne. Mer stressa av tankene på alt som kan skje. Et hode som aldri får hvile, gir uro i kroppen. Kanskje sover vi dårligere, og blir enda mindre opplagt til å ta tak i det som faktisk inntreffer. Det kan lett skje at forberedelser glir over i bekymring. Hvis jeg for eksempel skal ha en samtale på jobb med sjefen, så begynner jeg med å planlegge hva som er viktig for meg å få sagt og forbereder meg på noen spørsmål jeg regner med vil dukke opp. Men så kan jeg lett skli over i bekymring. Tenk om samtalen går dårlig? Tenk om sjefen synes det jeg løfter frem er bagateller? Tenk om sjefen er misfornøyd med jobben jeg gjør? Tenk om han har fått klager på noe jeg har ansvar for? Tenk om jeg må se meg om etter noe annet, jeg som trives så godt her jeg er? Jeg har ikke lyst til å slutte, og det blir sikkert ikke lett å finne noe annet som er like bra… Plutselig sitter jeg der og gruer meg til samtalen fordi jeg er redd for å miste jobben!! Hvor ble det av forberedelsene? Hva skjedde med selvtilliten? Det som hjelper, er å stoppe helt opp og observere hva slags tanker jeg har oppi hodet. Hva sier min indre kritiker? Og så det aller viktigste kontrollspørsmålet: Det min indre kritiker sier til meg nå, er det sant? Er det sant at samtalen med sjefen kommer til å gå dårlig? Er det sant at sjefen synes mine innspill er bagateller? Er det sant at han er misfornøyd med den jobben jeg gjør? Hvorfor skulle han ha fått klager på arbeidet mitt, er det noe jeg har opplevd som tilsier at det er sånn? Og om det skulle komme klager, er det så farlig? Er ikke det noe jeg kan klare å forholde meg til hvis eller når det skulle skje? Jeg har taklet alt i livet mitt så langt - jeg er jo fortsatt her - så da klarer jeg å ta en prat med sjefen også. Kanskje du kjenner deg igjen? Forveksler du bekymring med forberedelse? Hvordan ville det kjennes ut å legge vekk bekymringen – og stole på at du tar utfordringen når den faktisk kommer?

Kraften i det første lille steget

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått overfor en oppgave, et prosjekt eller en endring i livet og følt meg fullstendig overveldet. Det kan være å komme i gang med trening, rydde i klesskapet, skrive en oppgave eller bare ta tak i noe som jeg har utsatt altfor lenge. "Det er for mye. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg orker ikke. Jeg gjør det en annen gang. Jeg venter til jeg er motivert", sier tankene i hodet. Kanskje du kjenner deg igjen? Men så slo det meg: Hvordan spiser du en elefant? Du tar en bit om gangen. Det høres banalt ut, og ja, det er bare sunn fornuft, men samtidig er det utrolig kraftfullt. FORDI når vi ser for oss hele elefanten – hele målet, hele oppgaven, hele veien frem, alle trinnene på én gang – så lammer det oss. Vi blir helt motløse og klarer ikke ta fatt. Fordi vi ser for mye og for langt frem. Vi forestiller oss alt arbeidet, all innsatsen og all tiden som må til for å komme i mål med oppgaven, og med det så blir vi så slått i bakken at vi unnlater å gå i gang. Vi overbeviser oss selv om at det ikke er noen vits å gjøre bare litt, fordi det ikke monner når vi måler “litt” opp mot totalen, og derfor ender vi opp med å gjøre ingenting og blir stående stille. På stedet hvil kan vi føle oss både frustrerte, maktesløse og mislykkede. Men hvis vi kan klare å hente fokuset tilbake til det ene steget vi faktisk kan ta nå, i dag, så skjer det noe. Vi begynner. Og det å begynne er en seier i seg selv. Jeg tror mange av oss har tanker om at vi må gjøre alt på én gang. At vi har en forestilling om at fremgang er noe dramatisk, stort og godt synlig. Så vi venter på motivasjonen, på "den rette dagen", på energien som skal komme og redde oss til å ta et kjempestort steg. Men her er sannheten: Det er de små, tilsynelatende ubetydelige stegene som virkelig flytter oss fremover og får oss dit vi vil. En liten innsats over tid får oss mye lengre enn et og annet skippertak. Bare tenk tilbake til da du var liten og lærte deg å gå. Som baby ble du selvsagt ikke overveldet over tanker om at du en dag i fremtiden skulle gå selv. Det var heller ikke sånn at du en dag da du var sånn cirka ett år gammel, reiste deg direkte opp fra liggende på babyteppet og kunne gå perfekt. Du måtte gjennom mange faser med blant annet rulling, krabbing, kryping, ståing og holding til du en dag kunne slippe deg og gå selv. Mange bittesmå steg som til sammen gjorde at du en vakker dag fikk det til. Det første lille steget kan være så enkelt som å åpne dokumentet du skal skrive. Ta på deg treningstøyet. Ringe én person. Skrive én setning. Rydde én skuff. Det kan virke som ingenting, men det er alt. For når du har begynt, har du allerede brutt med tankene som stopper deg. Du har gått fra stillstand til bevegelse. Vi undervurderer ofte kraften i små steg og kontinuitet, og overvurderer skippertaket. Det store rykket fremover føles bra i øyeblikket, men det er de små vanene – de daglige stegene – som faktisk tar oss dit vi vil. Ett steg i dag. Ett i morgen. Og ett til neste uke. Plutselig har du beveget deg mye lenger enn du trodde var mulig. Så neste gang du står overfor noe som føles for stort, for langt unna, for krevende – ikke tenk på hele elefanten. Tenk bare: Hva er én liten bit jeg kan ta i dag? Ta den biten. Og du er i gang.

Livet skjer nå – ikke etterpå

Noen ganger tar jeg meg selv i å bare ville bli ferdig. Ferdig med arbeidsoppgavene. Ferdig med middagen. Ferdig med dagen. Ferdig med uka, høsten og vinteren (så det kan bli sol og sommer igjen). Ferdig med alt som står i veien for det som skal komme "etterpå". Det er som om tankene mine hele tiden dytter meg fremover og videre til neste punkt på to do-listen, neste mål, neste milepæl, neste høydepunkt. Som om livet først virkelig begynner der fremme. Men hva skjer når jeg kommer dit? Når jeg endelig ankommer det som jeg nå betrakter som “etterpå”? Stopper jeg opp? Blir livet skikkelig bra når jeg er kommet dit? Det som skjer, er ikke at jeg stopper opp. I stedet jager tankene mine bare videre til nye oppgaver, mål og milepæler. Egoet mitt har en idé om at jeg skal komme i mål et eller annet sted der fremme. At det finnes en destinasjon jeg skal nå, og når jeg endelig kommer dit, ja, DA kan jeg sette meg ned, senke skuldrene, nyte resultatet av alt jeg har gjort og ha det godt i livet. Men vet du hva? Vi kommer aldri til den destinasjonen. For den finnes ikke. Den er bare en illusjon. Det er bare noe vi tror oppi tankene. Noe vi har trodd på og levd etter så lenge at det kjennes ut som sannhet, men som ikke er det. Tankene stopper ikke opp, de finner alltid bare nye “etterpå” som skal nås. Det er egoet vårt som elsker dette jaget mot fremtida. Det drives av mål, resultater og det som venter rundt neste sving. Det vil alltid videre. Alltid fremover. Det vil krysse av på to-do-listen, ferdigstille, få det unna – bli ferdig. Og det er ikke så rart at det blir sånn når vi lever i en kultur som dyrker det. Men når vi hele tiden jager videre mot noe annet enn det som skjer her og nå, går vi samtidig glipp av det som faktisk betyr noe. For livet skjer ikke der fremme. Det skjer her. Akkurat nå. I øyeblikket vi helst bare vil forbi. I hverdagen vi ofte tar for gitt (fordi vi er opptatt av å bli ferdig med uka, så vi kan få kommet i gang med den deilige helga). Det kan være så lett å tenke at roen, meningen eller gleden finnes et annet sted. Når vi bare får litt mer oversikt. Litt mer tid. Litt mer suksess. Kommer litt mer ovenpå med alt vi skulle ha gjort. Blir en litt bedre utgave av oss selv. Men det øyeblikket vi venter på – det kommer aldri, det er bare noe vi tror. Og i mellomtiden løper dagene fra oss. Jeg minner meg selv på å stoppe opp. Puste. Se meg rundt. Bli bevisst på hva som skjer akkurat nå og hva som faktisk betyr noe i dette øyeblikket. Fordi det hjelper meg å være til stede. I mitt eget liv. Det handler ikke om å gi opp ambisjoner eller slutte å drømme. Men om å ikke glemme at selve livet skjer midt i alt det uperfekte. Midt i kaoset. Midt i ventingen, i småpraten, i stillheten, i latteren rundt middagsbordet. I det som er akkurat nå. Så når jeg legger merke til stemmen som sier «videre, fortere, få det unna, bli ferdig», øver jeg på å møte den med et lite smil, stoppe opp, og så minne meg selv på: Nå er jeg her. Bare her. Akkurat her, akkurat nå.

Om hvorfor egenkjærlighet ikke er egoisme

Det tok meg lang tid å forstå at det å være glad i meg selv ikke handler om å være egoistisk. Som mange andre trodde jeg egenkjærlighet var egoisme, for det er det vi er lært opp til. At vi må tenke på andre, og at det viktigste er å ta hensyn til andre og ikke oss selv. Det er gjort i beste mening, men hva skjer når vi glemmer oss selv? Jeg trodde at hvis jeg tok plass, så tok jeg plassen fra noen andre. Jeg trodde at hvis jeg mente jeg fortjente bedre, så var jeg utakknemlig. Jeg trodde at når jeg trengte en pause, så var jeg lat og udugelig. Men jeg tok feil. For egenkjærlighet handler ikke om å tro at du er viktigere eller mer verdifull enn andre, eller å sette deg selv over andre. Det handler om å slutte å tro at du er mindre verdt enn alle andre. Det handler om å innse at du er like verdifull som andre. At det er plass til alle, at du også fortjener like mye som andre og at du duger - uansett hvem du er. Egenverdi er ikke noe du må fortjene, prestere eller oppnå. Du er noe du har, bare fordi du er til. Jeg har gått så mange runder med meg selv. Overanalysert ord jeg sa eller skrev til andre, tvilt på om jeg var god nok, snakket meg selv ned i situasjoner hvor jeg egentlig burde stått opp for meg selv. Gjort meg selv liten for ikke å ta opp så mye plass, sagt til meg selv at jeg er jo ikke så viktig, det er det de andre som er. Og det er så slitsomt – å bruke så mye kraft på å holde deg selv nede fordi du er din egen fiende. Ville jeg fortalt en venn det jeg fortalte meg selv? Ville jeg bedt noen gjøre seg liten for å gi plass til andre? Ville jeg latt noen jeg er glad i tvile på verdien sin, slik jeg tvilte på min? Svaret var nei, og det forandret noe. Jeg begynte å øve. På å si snillere ting til meg selv (selv om det føltes uvant og kleint). På å lytte til kroppen når den trengte pauser, i stedet for å presse meg selv videre. På å sette grenser, ikke for å stenge folk ute, men for å ivareta meg selv og gi meg selv det jeg trengte. Egenkjærlighet er å være sin egen bestevenn. Det er å anerkjenne at dine behov er like viktige som andres, og at du også trenger å bli ivaretatt med vennlighet, omsorg og kjærlighet - ikke bare fra andre, men også fra deg selv. Egenkjærlighet er å møte deg selv og kjenne at du er glad i den du er - uansett hvordan dagen din er, hva som skjer eller hvor du er i livet ditt akkurat nå. At du behandler deg selv som du ville behandlet din aller beste venn. Jeg har oppdaget at når jeg er glad i meg selv, så har jeg faktisk mer å gi andre. Det blir lettere å være autentisk og ekte, og jeg har mer rom til å se andre, fordi jeg endelig ser meg selv. Så nei – å praktisere egenkjærlighet er ikke egoisme. Det er helt nødvendig. Og kanskje det modigste og mest frigjørende jeg har gjort noen gang.

Samtale på kjøkkenbenken

– Jeg satt i skogen i går, sa jeg lavt. – Å? Hva gjorde du der? spurte hun med det varme blikket sitt. – Ingenting egentlig. Jeg bare… satt. Hørte på stillheten. – Det hørtes fredelig ut. – Det var det. Men det var mer også. Det var som om… noe inni meg svarte. – Svarte? På hva da? – På stillheten. – Hmm… hva mente det da? – Det sa ingenting. Det bare… visste. Jeg kjente det som en erkjennelse, uten ord. Hun så på meg, spørrende men myk. – Hva er det du kjente? – Jeg tror det var meg selv. Ikke den jeg prøver å være. Ikke den andre ser. Men den som alltid har vært der. Hun som visste før jeg lærte noe som helst. Hun som bare… er. Hun ble stille. – Jeg tror jeg vet hva du mener… Jeg har kjent det av og til. Som en slags ro som kommer ut av ingenting. – Ja. Den. – Hva gjør du når det skjer? – Jeg lytter. – Til hva da? – Ikke til tankene. Ikke til fuglene en gang. Men til det som er mellom alt. Til det som puster gjennom alt levende… og gjennom meg. – Som om alt henger sammen? Jeg nikket. – Ja. Som om jeg er en del av noe større. Ikke bare i hodet. Men i kroppen, i hjertet, i alt. – Det… det får meg til å savne noe jeg ikke visste jeg hadde mistet. – Du har aldri mistet det. Du har bare vært litt langt fra det. Det venter. Alltid. I stillheten. Hun tok hånden min. – Vil du bli med meg dit neste gang? Jeg smilte. – Du er der allerede. Barbro Rist

Hva slags forhold har du til følelsene dine?

Jeg vet ikke helt hva følelser egentlig er, men jeg vet at jeg har mange av dem, og at jeg har brukt store deler av livet på å dempe og unngå dem. Særlig de følelsene som er vonde og ubehagelige, fordi det har vært så vondt og smertefullt å forholde seg til. Jeg har forsøkt å ignorere følelsene. Jeg har prøvd å drikke dem bort, spise dem bort, feste dem bort, scrolle dem bort, distrahere dem bort, løpe dem bort, smile og le dem bort, tie dem bort, snakke dem bort, sosialisere dem bort, sulte dem bort, jobbe dem bort, reise dem bort, sove dem bort, rasjonalisere dem bort. Har også forsøkt å hate, skamme, kontrollere, prestere og perfeksjonere dem bort. Alt sammen mer eller mindre ubevisst. Jeg gjorde bare så godt jeg kunne. Helt til jeg innså at jeg ikke kan rømme fra noe som er en naturlig del av meg. På samme måte som jeg ikke kan rømme fra nesa mi eller armen min, kan jeg heller ikke rømme fra følelsene mine. Så i stedet for å dempe eller skyve ubehaget unna, øver jeg på det motsatte. Jeg trener på å la de følelsene som kommer, få slippe til. Trener på å motstå impulsen til å dytte dem vekk, og heller føle dem i kroppen. Ikke bruke tankene til å flykte fra ubehag gjennom distraksjoner og gjøremål, men la ubehaget være der og akseptere det. Trene på å la følelser komme og gå som de vil uten å bedømme om de er gode eller dårlige følelser, bare bli bevisst at det er følelser og at de kan vise meg noe. De kan for eksempel gi meg en pekepinn på hva som betyr noe for meg og hvor grensene mine går, hva som begeistrer og hva som utfordrer eller “skurrer”. Jeg liker å tenke på følelser som jeg tenker på været. At det er noe omskiftelig, noe som er i bevegelse. Noe som kommer og går. Jeg bruker ikke lenger krefter på å tviholde på håpet om at solskinnet skal vedvare og ikke forsvinne. Jeg aksepterer at det er væromslag og øver på å godta all slags vær. Fordi jeg har innsett at jeg trenger det alt sammen, jeg trenger alle følelsene mine. Det er jo alle delene som til sammen utgjør den helheten som er akkurat meg. Jeg prøvde mye av dette med å føle følelsene også før jeg begynte på Lev Her og Nå-kurset hos Et Friere Liv, men det var først da jeg fikk en måte å gjøre det på som gjorde at jeg fikk det skikkelig til. Så skikkelig at jeg nå har lange stunder hvor det er helt stille oppi hodet mitt (det vil si fravær av masse tanker) og det stort sett kjennes behagelig å være meg. Ja du leser riktig. Det er så utrolig deilig. Livet mitt forandret seg veldig etter at jeg lærte hvordan jeg skulle få det til. Veldig glad for at du leste dette og at jeg kunne dele det med deg.

Har du frykt for autoriteter?

Jeg kjenner på at jeg kan ha litt utfordringer med offentlige instanser. Det skjer noe i meg noen ganger når jeg prater med autoritære folk og det er jo litt interessant for de er jo bare mennesker de også. For tida har jeg en relasjon til NAV. Som i andre relasjoner går det stort sett fint, mesteparten av tida er jeg utrolig takknemlig for etaten, men noen ganger får denne relasjonen frem et voldsomt ubehag i meg. Det skjedde nylig da noen endringer førte til at jeg trodde jeg var i ferd med å miste støtten fra etaten. På grunn av tidligere historikk med akkurat det (å miste stønad og kjempe for å få den tilbake) skal det ikke mye til før jeg kjenner på voldsom frykt og ubehag. Denne gangen kjente jeg på følelsen av å være et lite, maktesløst barn som må forholde seg til en stor, rigid autoritet. Lille meg mot det store, ansiktsløse systemet. Når jeg får disse følelsene blir etaten til en svær betongbygning uten vinduer for mitt indre øye. Jeg ser ikke lenger den omtenksomme, snille, ivaretakende, tålmodige veilederen min, det er som om alle menneskene er forsvunnet, det er bare betongkolossen og meg. En kald, grå betongkoloss uten øyne, ører og munn. Noe det ikke går an å få kontakt med når det å snakke med noen er det jeg trenger aller mest. Å få vite hva som egentlig skjer sånn at jeg slipper å sveve rundt i det som kjennes ut som en vektløs tilstand av angst for å ha gjort noe galt - uten å ane det. Eller at det var noe jeg ikke gjorde som viste seg å være galt. Følelsen av at når det først har gått galt, da er det for seint, fordi det så vanskelig lar seg rette opp. Da er det bare en svær betongkoloss å forholde seg til. I desperasjon sender jeg melding til veilederen min. Jeg er så urolig og redd at jeg trenger svar NÅ. Men etaten svarer ikke nå, de svarer i løpet av et par dager. For å roe meg ned, sender jeg enda en melding til veilederen min (jeg gjør gjerne det når jeg blir så redd, da sender jeg flere meldinger, fordi det kjennes ut som jeg ikke klarer å la være å foreta meg noe). Det går enda en dag før svaret fra veilederen kommer og bekrefter at alt er i orden, jeg har ikke gjort noe galt, endringen gjelder alle som er i systemet. Puh, heldigvis bare falsk alarm. Men det opplevdes som en reell krise med katastrofetanker om penger og framtida. Hva er det som gjør at jeg får så sterk reaksjon? For min del tror jeg det handler om følelsen av at jeg lider, mens betongklossen som jeg står i et avhengighetsforhold til, ikke bryr seg. Selv om jeg fortviler, trygler, ber og maser for å bli sett og hørt, så hjelper det ikke. Betongklossen er helt uberørt og forholder seg ikke til meg og hvordan jeg har det, den gjør bare det den pleier å gjøre. Det er det som gjør vondt. Det er det som er det gamle emosjonelle såret jeg trenger å lege. Etaten har bare vist meg veien til smerten. Så sånn sett er det faktisk en gave jeg har fått, fordi jeg får mulighet til å se nærmere på noe jeg trenger å ta tak i - i meg. Jeg kan se det nå som alt har roet seg. Takk, NAV.

Dette er mulig for deg også. Helt rått!

Jeg har vært syk og skikkelig nede for telling. I et par dager var soving det eneste jeg orket. Da jag hadde sovet på sofaen hele ettermiddagen og kvelden (jeg trodde jeg bare hadde sovet et par timer), gikk jeg og la meg og sov videre. Mens jeg sov hadde jeg drømmer om at jeg var så trøtt at det var vanskelig for meg å våkne, det var vanskelig å åpne øynene og det kjentes umulig å få liv i kroppen. Men etter noen dager i denne tilstanden, så er jeg frisk igjen, og bruker ikke lenger en tanke på hvordan jeg hadde det da jeg var syk. Hva er poenget med å fortelle deg dette? Poenget er at jeg i etterkant la merke til at jeg var syk uten den stemmen i hodet som har pleid å være der. Den stemmen som har uffet og åkket seg om hvor dårlig jeg er, som har snakket om hvor elendig jeg føler meg, og som mener det er så ille at det ikke kan bli noe særlig verre nå. Den som har lurt på om jeg kanskje aldri blir frisk igjen, den som har spekulert i om det kanskje er begynnelsen på en alvorlig sykdom jeg aldri blir kvitt og som har googlet symptomer og mulige tilstander. Den som tidligere kunne kvernet på tanker som: Tenk om jeg ikke får energien tilbake, og blir liggende sånn i mange uker, hva gjør jeg da? Tenk om jeg ikke blir frisk igjen og ikke kan dra på sommerferie? Den indre fortelleren som holder på 24/7 uten at vi er det bevisst, den som kan gjøre det enda mye verre mens det står på, den var ikke der denne gangen! Det er poenget med å fortelle om at jeg var syk. At det finnes et før og etter stemmen i hodet fordi jeg har tatt kontroll over den. Denne gangen var det rett og slett mindre ille å være syk fordi jeg slapp tilleggsbelatningen med tankekjør og katastrofetanker som fort kunne ha dratt meg ned i en mental hengemyr. Er det ikke herlig? At det er mulig? Det er det jeg har tenkt på etter at jeg ble frisk igjen.

Lei av å tvile på deg selv?

Jeg hadde alltid hatt store drømmer. Jeg ønsket et liv med mer ro, mer glede og en følelse av å være til stede i øyeblikket. Jeg lengtet etter en hverdag hvor jeg kunne kunne nyte øyeblikkene fullt ut, uten at tankene mine løp avgårde. Men hver gang jeg prøvde å ta et steg mot det livet jeg ønsket meg, dukket den indre stemmen opp. "Hva om du ikke får det til?" "Er du egentlig god nok?" "Kanskje dette ikke er for deg likevel?" Tvil. Frustrasjon. Stress. Det bygde seg opp, og til slutt la jeg det bort. Jeg droppet det jeg egentlig ville, fordi tankene og følelsene gjorde det så krevende. Kjenner du deg igjen? Kanskje du også har drømmer, men tvilen og usikkerheten stopper deg. Kanskje du har prøvd å endre på noe i livet ditt, men følelsene av usikkerhet og frykt får deg til å trekke deg tilbake. Kanskje du har kjent på den samme indre stemmen. Den som sier, "Hva om du ikke er god nok?" eller "Kanskje du burde vente litt lenger." Den stemmen i hodet kan være så overbevisende at du ender opp med å la være å gjøre det du virkelig ønsker. Det er som en konstant kamp mellom hva du vet er best for deg, og den frykten som prøver å holde deg tilbake. Jeg hadde en lignende frykt når jeg gikk på treningssenteret. Jeg kjente jeg på en lignende frykt. "Hva om folk ser på meg og dømmer meg?" "Er jeg for dårlig for dette?" "Skal jeg virkelig gjøre dette?" Jeg visste at jeg ville føle meg bedre etter en treningsøkt, men likevel ble jeg sittende i sofaen, overveldet av tankene som holdt meg tilbake. Så kom jeg over Et Friere Liv og de sa at gikk ann å ikke være slave av de tankene som hadde så stort grep om meg. Jeg hadde alt jeg trengte inni meg Jeg hadde styrken til å gjøre det jeg ønsket – jeg hadde bare ikke fått øynene opp for det enda. Vi har alle det – egenskapene, styrken og mulighetene til å leve det livet vi ønsker oss. Men den indre stemmen, egoet, står i veien. Egoet er redd for forandring. Det er redd for at jeg skal endre på ting, for da mister det kontrollen. Og når jeg trodde på egoets historier, endte jeg opp med å begrense meg selv. Egoet skaper frykt, usikkerhet og stress. Jeg kjente igjen den indre stemmen som sa: "Det er tryggere å bli der du er." Tanken på å gjøre noe nytt og ukjent fikk egoet mitt til å rope. Og det var der problemet lå. Når jeg identifiserte meg med disse tankene, ble jeg låst fast. Jeg ga dem makt til å diktere hvordan jeg levde livet mitt. Men når jeg så tankene for hva de var – bare tanker – og lærte hvordan frigjøre meg dem, så hadde de ikke samme tak på meg. Det som skjedde da jeg begynte å se på tankene mine på denne måten, var at jeg slapp det som holdt meg tilbake. Jeg som tidligere hadde gitt etter for frykten og utsettelsen, begynte å handle mer bevisst. Med hvert lite steg følte jeg meg sterkere, mer levende og mer til stede og de mistet sin makt over meg. I stedet for å la frykten stoppe meg, lot jeg den være der, men valgte å handle likevel. Jeg begynte å forstå at tankene ikke definerte hvem jeg var, og jeg begynte å leve mer i tråd med mine egne ønsker og drømmer. Så, hva hvis du kunne gjøre det samme? Kanskje du er klar til å begynne å se på tankene dine på en ny måte. Kanskje det er på tide å begynne å leve mer bevisst, og slutte å la frykten styre hverdagen din. For jeg lærte noe viktig: Jeg hadde allerede alt jeg trengte inni meg. Den styrken, den roen og den friheten jeg lengtet etter, var allerede der – men det som trengtes, var et annet perspektiv på hva som skjer når vi tror på historiene tankene våre forteller oss, i stedet for å lytte til vår egen indre stemme. Trenger du hjelp til dette? Det er her Et Friere Liv kan hjelpe deg. Det de lærer bort, er ikke bare en metode – det blir en livsstil. Det er ikke enda en teknikk du skal bruke resten av livet for å få det til. Det handler om å forstå hvordan du kan begynne å leve ut det livet du virkelig lengter etter. Jeg vil virkelig anbefale deg å ta en prat med dem om hvordan du kan implementere dette i ditt eget liv.

Har du opplevd dette?

Noen mennesker bærer et hjerte som lyser – mykt, stille, ekte. Når du sårer dem, skriker de ikke. De kaster ikke skyld. De blir stille. Og du merker kanskje ikke forandringen med en gang. De fortsetter å møte deg med varme. Smiler. Lytter. Men noe inni dem har allerede begynt å slippe taket. Ikke av hevn, men fordi virkeligheten har blitt tydelig. De går ikke med dramatiske farvel. De bare begynner å skape avstand – rolig, fredelig, men bestemt. De som en gang stolte fullt og helt på deg, tar et skritt tilbake for å beskytte det mest verdifulle de har: sin indre ro. Tilliten forsvinner ikke alltid med et brak. Noen ganger bare glir den stille vekk, og plutselig er det ingenting igjen å holde fast i. De vil fortsatt være snille. De vil fortsatt være gode. Men de vil aldri se på deg med de samme øynene igjen. Tapet av en god sjel er et stille, men dypt tap – et som ikke lar seg reversere. Så sett pris på dem mens de fortsatt er nær. For når de først har gått… er det for sent å snu seg. Kanskje er det du som har det hjertet. Du som har holdt ut litt for lenge. Kjenn at det er lov å gå – selv med kjærlighet i hjertet. For i det stille farvel finnes også en ny begynnelse – en vei tilbake til deg selv. Noen farvel skrikes ikke ut. De leves – i stillhet, med verdighet. "De som elsker dypt, forlater stille – ikke fordi de slutter å bry seg, men fordi de endelig begynner å bry seg om seg selv." – Amelia Fjellvard

Hva skjer når ego overtenker?

Jeg er i en idyllisk badevik sammen med gode venner. Det er sol, sommer og god stemning. Det er en huske av tau der som jeg kan hoppe ut fra når jeg skal bade. Jeg setter meg på huska, og svinger frem og tilbake i lufta for å lage fart. Da hører jeg plutselig et voldsomt brak under meg, og skjønner at lyden kommer fra et stort dyr som bryter vannflaten. Jeg ser for meg en diger hval. Med lukkede øyne kjenner jeg hvor livredd jeg er for den hvalen, nå tør jeg i hvert fall ikke bade, jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg i land og lurer på om noen kan hjelpe meg. Mens frykten jager rundt i kroppen er jeg sint på meg selv fordi jeg satte meg i huska. Hadde jeg ikke satt meg i den, hadde jeg ikke vært i denne forferdelige situasjonen nå. Sommeridyllen er som blåst bort, jeg vil vekk fortere enn svint. Så åpner jeg øynene og ser ned. Da ser jeg at de andre som bader, er på grunna sammen med en logrende, svart labrador med pinne i kjeften. Jeg oppdager også at huska svinger rett over vannflaten, og at jeg enkelt bare kan gå av huska og tråkke ned i det grunne vannet. Alt det farlige har foregått i tankene og følelsene mine, ikke i virkeligheten. I virkeligheten var jeg aldri i fare, det var bare noe ego (stemmen i hodet) antok og trodde. Klarer du å se hvordan det var ego som gjorde meg så redd? At den historien ego fortalte, var det som skremte meg? Historien er en fortelling om overtenking. Når ego overtenker, og vi tror vi er i fare, reagerer kroppen som om den er i fare, mens vi egentlig er trygge. Poenget med historien er å vise at mye av det vi bekymrer oss for og frykter, ikke er farlig. Det bare kjennes sånn ut fordi den tenkte faren oppleves like virkelig som en farlig situasjon i virkeligheten. Kjenner du deg igjen? Kommer egoet ditt med tanker som gjør deg redd og engstelig, mens du egentlig er trygg der du er? Noe som hjelper for å roe ned, er å trene på å være til stede i øyeblikket og fokusere på det som er her og nå. For eksempel kan du spørre deg selv: Puster jeg? og kjenne etter om du gjør det. Du kan ta et par rolige pust mens du sier med stemmen (eller med stemmen inni deg) “inn” på innpust og “ut” på utpust, det roer ned tanker og gir deg en liten pause fra tankene i hodet. Vil du ha hjelp til å trene på det, kan du bli med på mental styrketrening hver torsdag 19-20, meld deg på her etfriereliv.no/mentalstyrketrening

Ligger egoet ditt alltid et lite hestehode foran?

Er du til stede i det du gjør, eller er egoet ditt (tankene dine) alltid et lite hestehode foran og opptatt av det neste som skal skje? Se for deg at du tar deg en dusj på morningen før du skal på jobb. Da er du i dusjen og kan kjenne hvor deilig det er med det varme vannet som treffer huden og renner ned over kroppen din. Men hvor er tankene dine mens du er i dusjen? Er de i dusjen mens du dusjer, eller er de allerede på jobben og har den samtalen med sjefen som egoet ditt ikke ser så veldig frem til? (den samtalen du har med sjefen mens du står i dusjen, den foregår bare i hodet ditt og er bare ego som fantaserer) Hva med frokosten? Lager du noe du har lyst på og som du gleder deg til å spise, og når du kan sette tennene i det; nyter du smaken, lukten og konsistensen av det mens du sitter og tygger og kjenner hvor deilig det er å spise? Eller er du allerede med tankene på bussen på vei til jobb og irriterer deg over at det sikkert er ståplass i dag også siden det ikke er fredag og mange folk på bussen? (tenk om det viser seg at du får sitteplass, da var jo irritasjonen over ståplass helt bortkastet) Det er veldig vanlig at det bare er kroppen din som befinner seg i øyeblikket fordi vi har en vane med å la tankene spinne avgårde. De kan spinne bakover til ting som har skjedd og som du ikke kan gjøre noe med, og de kan spinne fremover til ting som ikke har skjedd ennå og som du heller ikke kan gjøre noe med akkurat nå. Det som skjer hvis du lar tankene stort sett være foran eller bak deg, er at du går glipp av her og nå, og det er jo faktisk her og nå som er livet ditt. Å være bevisst til stede i øyeblikket er starten på å oppleve mer ro i kropp og sinn, mindre stress og tankespinn. PS: Du er hjertelig velkommen til å få hjelp til å trene på å være her og nå. Hver torsdag 19-20 er det mental styrketrening digitalt, meld deg på her: etfriereliv.no/mentalstyrketrening

Ego lager sine egne fortellinger

Har du lagt merke til at egoet ditt gjerne lager sine egne fortellinger om det som skjer? Se for deg at noen du kjenner blir sagt opp fra jobben og får sluttpakke fordi firmaet har færre oppdrag og må nedbemanne. Da er det lett for at den indre fortelleren din automatisk hopper rett til tanker som “stakkars”, “så fælt”, “å, det må være forferdelig”, “det må være vondt og vanskelig”, “hva skal hun gjøre nå?”. Det ego forteller deg er at dette er ille, at det er krise. Men det er da du må stoppe opp. For hva vet ego egentlig om dette? Har ego vært i kontakt med den som mister jobben og får sluttpakke og spurt hva hun synes om det? Eller er det bare antagelser fra ego sin side - at ego antar at dette er krise og noe av det verste som kunne skje? Hva om det faktisk er en helt annen historie som er sannheten? Hva om hun egentlig ikke trives så godt i den jobben, og lenge har tenkt på å gjøre noe annet, men synes det har vært vanskelig å gjøre noe med det? Hva om nedbemanning og sluttpakke er det lille dyttet som får henne videre til en jobb hun trives med og liker? Eller at hun med pengene fra sluttpakken kan ta videreutdanning og få seg en bedre betalt jobb? Eller bruke de ekstra pengene på en reise hun lenge har drømt om? Det er så lett for ego å trekke konklusjoner, men når konklusjonene bygger på antagelser, så kan det godt være at det rett og slett bare er oppspinn. Hvis du ikke er bevisst til stede og følger med, kan egoet ditt begynne å identifisere seg med lidelseshistorien om å miste jobben og trekke deg ned i følelser av håpløshet og frykt for hva som skal skje når hun blir oppsagt og står der uten jobb, og så sitter du der og føler deg nedtrykt og lei deg. Kanskje begynner du å trøstespise mens du ser en trist film. For å få trøst ringer du kanskje en venn, men vennen har ikke anledning til å prate med deg akkurat da, og så blir du enda mer lei deg. Og så ender det med at du går og legger deg tidlig fordi du ble så nedfor og energiløs. Alt sammen bare fordi egoet ditt, tankene dine, dro deg ned med en usann worst case historie uten hold i virkeligheten. Da jeg vokste opp, hadde vi minnebøker, og noe som ofte ble skrevet i minnebøkene var: Tro ikke alt du hører. Si ikke alt du vet. Da sparer du mange bører på sinn og samvittighet. Når det gjelder ego, kan en god huskeregel være: Tro ikke alt du tenker. Ha tanker om noe du vet. Da sparer du mange bører på sinn og samvittighet.

Er egoet ditt glad i regler?

Kanskje har du et ego som ligner mitt, og som er utrolig glad i å lage regler? Gode vaner kan være bra, men hvis ikke jeg følger med, kan egoet mitt lage regler og vaner av det meste. Problemet er når ego lager regler for det som ikke trenger regler, og resultatet blir at du kan føle deg ufri og ikke forstår hvorfor du i mange situasjoner gjør som du gjør. Mest sannsynlig vet du ikke at du blir styrt av regler fordi du ikke er klar over at du har dem. For å endre på det, trenger du å oppdage reglene dine, og det kan du klare når du er bevisst til stede i øyeblikket. Jeg har en venninne som bruker mye tid på løping, og hennes ego har en regel om at hun må komme seg ut på løpetur før klokken 9 om morgenen, ellers mener egoet hennes at hun er et dårlig menneske. Hvis klokken bikker 9, henger egoet hennes seg opp i at hun startet for seint, ikke at hun faktisk gjør noe bra ved å ta seg en løpetur. Naboen min er pensjonist og har all tid i verden. Han har et ego som mener det er best å handle mat før klokken 8 på tirsdager. Det var en god regel for å unngå andre folk og covidsmitte under pandemien for snart fem år siden, men nå fører denne regelen (som er blitt en vane) til at min sosiale nabo snyter seg selv for gleden ved å treffe folk når han går på butikken. Jeg oppdaget at mitt ego hadde en regel om at alle turer måtte vare i minst én time, hvis ikke var det ikke noen vits i å gå ut. Så på dager med lite ork, ble jeg sittende inne, noe som i hvert fall ikke ga mer energi. Etter at jeg oppdaget og kvittet meg med denne regelen, kan jeg gå ut og bevege meg så kort eller langt det passer meg den dagen. Et annet eksempel er fra da jeg begynte å skrive om tankemønstrene mine. De første gangene jeg gjorde det, satt jeg i favorittstolen på kjøkkenet og skrev i en bok jeg hadde liggende. Jeg likte det så godt, og etterpå ble det sånn at egoet mitt mente at hver gang jeg skulle skrive noe som helst om tankemønstre, så måtte det skje mens jeg satt i den samme stolen på kjøkkenet og at jeg skrev i den samme boka jeg hadde skrevet i første gang. Jeg tror det handler om at egoet mitt jakter den samme gode følelsen jeg fikk da jeg gjorde det første gang, og så tror ego at bare jeg gjentar det på akkurat samme måte, så blir det like fint hver gang. Etter hvert ble det også sånn at egoet mitt mente jeg kunne sette meg ned med skriveboka i den kjøkkenstolen, og så ville det automatisk strømme inspirerte tanker og ideer ut gjennom pennen. Men det fungerer ikke sånn - at inspirasjonen kommer fra å sitte i stolen på kjøkkenet. Inspirasjonen kommer i rykk og napp, og ofte når jeg er helt andre steder og gjør noe helt annet enn å sitte på kjøkkenet. Hvis egoet mitt får bestemme, så mener det at om jeg besøker noen som bor i en annen by og blir inspirert til å skrive, så må jeg komme meg hjem i stolen på kjøkkenet før jeg kan skrive det ned i boka. Men det går ikke, for innen jeg kommer meg dit, så har jeg helt sikkert mistet inspirasjonen og glemt tankerekkene. Så jeg er glad for at jeg klarte å oppdage hvordan egoet mitt holdt på. For det gjorde at jeg kunne ta kontrollen og bestemme at jeg skriver når jeg vil og når jeg har noe på hjertet. Hvor jeg er, er ikke så nøye. Jeg trenger verken kjøkkenet, stolen eller skriveboka for å få det til. Når det kommer noe jeg vil notere, tar jeg bare frem mobilen. Orker jeg ikke skrive, kan jeg bare snakke det inn på telefonen. Noe så fritt, fleksibelt og ukomplisert ville egoet mitt aldri hatt fantasi til å komme på.

Hvor blir energien av?

Det som skjer når energi endrer seg, er ikke at den blir borte. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne, den går bare over i andre former. Etter at jeg har blitt bevisst egne tankemønstre, har jeg oppdaget at det er to ting som har foregått i meg samtidig. Det ene er at jeg har bekymret meg veldig mye og hatt mye tankekjør og indre uro. Det andre er at jeg har hatt veldig lite energi. Så får jeg hjelp som gjør at jeg klarer å kvitte meg med en stor del av bekymringstankene og jeg klarer å løse opp i gamle, vonde følelsesmønstre som har trukket meg ned (jeg er ikke god nok, jeg må prestere for å ha verdi, alle andre er mer verdifulle enn meg osv). Hva skjer? To ting: Jeg opplever ro i kropp og sinn og jeg får mer energi Er sammenhengen så enkel som at bekymringstanker og uforløste, ubehagelige følelser tar opp så mye energi at det blir lite energi igjen til andre ting? Er ikke denne endringen i energi egentlig ganske logisk? At når energi fra bekymring og uro blir frigjort, så har du energi til å fylle livet med noe helt annet?

Har kritikeren din antatt ting som ikke er sant?

Egoet mitt har en tendens til å sette merkelapper på det som skal skje. Ikke sånne klistrelapper som gjør at folk ringer når de har funnet et klesplagg som tilhører barnet ditt, men sånne mentale merkelapper der ego mener og antar noe om det som skal skje. For eksempel når ego som ikke er særlig interessert i bil, må innom et bilverksted for å sjekke en lyd i bilen. Når ego tenker på det, tenker ego automatisk "kjedelig". Eller hvis ego får en ny, stor oppgave på jobb: "Vanskelig". Det samme kan skje når ego skal gjøre dagligdagse ting som å vaske opp, lage middag, sette på klesvask, vaske badet. I forkant kan ego tenke at det blir “strevsomt” eller “kjedelig”. Oppgavene er ikke så morsomme, men de er ikke så ille heller, og de må jo gjøres. Poenget mitt er at ved å la ego kategorisere det som "kjedelig", "strevsomt" og "æsj" bidrar ego til at det faktisk blir “kjedelig”, “strevsomt” og "æsj". Hvis jeg derimot bryter tankemønsteret med å anta og mene noe om hvordan det kommer til å bli, at ego ikke tenker på det som negativt eller positivt i forkant, så kan det være følelsesmessig nøytralt, og ego gjør det lettere for seg selv å gå i gang. Du kan jo tenke etter selv, om du også har et ego som kategoriserer og forhåndsdømmer det som skal skje. Hva slags tanker og følelser får du når du leser ordet dugnad for eksempel? Får du lyst til å stikke av, eller ser du på det som en anledning til å treffe nye folk og kanskje få noen nye bekjentskaper? Eller er du nøytral og tar det som det kommer? Hva kjenner du på når det nærmer seg dekkskift på bilen? Er det jippi og armene i været, eller er det innvendig sukk og stønn og at du vurderer seriøst om du skal begynne å bruke vinterdekkene som helårsdekk? Eller tenker du ikke så mye over det, og bare sørger for at det blir gjort, fordi det er noe som trengs å gjøres på linje med andre oppgaver som følger med det å ha bil? Jeg tenkte på dette med merkelapper etter verkstedbesøket. Jeg kjente på negativitet og mostand i forkant, men da jeg kom dit, møtte jeg på en som både var hjelpsom og glad for en prat med litt tull og tøys, så det endte opp med å bli et artig treffpunkt. Det var i hvert fall ikke kjedelig sånn som ego automatisk hadde antatt oppi hodet mitt.

Kommentatoren (ego) og vindusvask

Jeg henter en klut for å tørke av kondens på soveromsvinduet. Etterpå, mens jeg skyller kluten, kommer stemmen i hodet, den mener jeg like gjerne kan vaske vinduene på de andre soverommene og kanskje i resten av huset også, det hadde vært på tide og godt å få unna, og det er så fort gjort når jeg først «er igang». Er igang? Hvor kommer det fra? Jeg hadde ingen planer om vindusvask, skulle bare tørke av ett vindu. Men fordi jeg står med en klut i hånda, så skal jeg begynne å vaske alle vinduene i hele huset? Hadde jeg ikke stoppet opp, og lagt merke til hva som skjedde i det øyeblikket, så kunne jeg lett latt ego bestemme at jeg hadde vasket vinduer de neste timene. Hva er egentlig galt med det? Det er vel ingen som klager på rene vinduer? Det er mye som er galt med det. Jeg har andre ting jeg heller vil prioritere å bruke energien min på. Men det viktigste er helt klart at det ikke er ego som skal bestemme hva jeg skal gjøre. Det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre, og det er jeg som bestemmer over ego. Ved at jeg var bevisst til stede i øyeblikket, klarte jeg denne gangen å ta kontroll over ego. 1-0 til meg.

Hva gjør du når bekymringene er konstante?

Hva gjør du når du bekymrer deg veldig, har et problem som er uløst og som gnager i hodet ditt? Når jeg har det sånn, våkner jeg som regel midt på natta og i stillheten får jeg klarhet i hva som er løsningen på problemet jeg har. Det samme skjedde nylig, jeg hadde et problem og våknet godt utpå natta. Det jeg la merke til denne gangen var at selv om jeg hadde funnet løsningen og fått ro for problemet som plaget meg, så ble det ikke rolig i hodet. Med en gang jeg slapp tak i hovedproblemet, så poppet det i samme sekund opp en ny bekymring. Det merkelige var at nå ble plutselig denne bekymringen til et stort problem som jeg måtte finne løsningen på. Og når jeg klarte å finne ro rundt denne bekymringen, poppet det straks frem noe annet som fikk status som hovedbekymring. Det var som en pezbeholder med sånne små firkanta, lyserosa sukkertøy, i det du tar den øverste, så spretter det opp en ny. I motsetning til pezbeholderen så blir det aldri tomt for bekymringer. Strategien med å gå inn for å løse alle problemene for å bli kvitt bekymringene, blir en uendelig jobb, fordi bekymringene er konstante. Det betyr at hvis du vil bli kvitt bekymringer, må du angripe dem på en annen måte enn å prøve å løse dem ved å tenke og gruble på dem. En strategi som fungerer er å endre tankevaner. I stedet for å tenke på bekymringene og på den måten opprettholde dem (som er det du gjør når du tenker på dem), kan du avvise bekymringstankene. For å kunne avvise bekymringstankene, må du være i stand til å oppfatte dem, og for å kunne oppfatte dem må du klare å observere dem og for å observere dem trenger du ro i hodet, og for å få ro i hodet trenger du å ha oppmerksomheten på det som foregår akkurat nå. Å være i øyeblikket er begynnelsen på løsningen for å stoppe tankekjør, grubling og uro. Se for deg sinnet ditt som en vakker, frodig hage, der bekymringstanker er ugresset. Hva skjer hvis du ikke tar tak i ugresset? Det blir overgrodd og etter hvert fortrenger ugresset alle blomstene og plantene du virkelig ønsker å ha i hagen. Det er nettopp det Et Friere Liv kan hjelpe deg med. Å fjerne ugresset ved røttene, sånn at det forsvinner for godt og du kan oppleve ro i hodet. Når det er DU, og ikke kommentatoren og autopiloten som har kontrollen, stilner stemmen i hodet. Da oppstår stillhet.

Har du også det noe ala det her på tur?

Jeg går tur og har med brødbiter til endene. Det går ikke så lang tid før jeg hører stemmen i hodet. Det er ego mitt som lurer på om jeg ikke skal gå en ekstra «sløyfe» og gjøre turen ned til endene litt lengre? Det er jo ikke så langt ned dit, og nå som du først har kommet deg ut, så kan du jo gå litt mer enn du hadde planlagt? Benytte anledningen til å bli LITT sprekere? Det hadde jo ikke akkurat skadet å få opp kondisen, du har jo ikke vært så mye utenfor døra de siste dagene, blir ikke så veldig sprek av å sitte så mye i sofaen, og RYGGEN - kjenner du ikke hvor stiv du blir i ryggen av all den sofasittinga? Det er bra å gå, da får du mindre vondt i ryggen, og du har tid til en lengre tur enn du hadde tenkt, bare du rasker på litt, så du rekker hjem til det du skal etterpå, og det er jo ganske fint turvær også, ikke regn, og du som liker så godt å gå tur, selv om du KUNNE ha tatt en joggetur da, da hadde du faktisk blitt enda sprekere, men da må du jogge ofte, men uansett så ligger jo alt veldig godt til rette for en lang tur nå som du først har kommet deg ut av sofaen og …bla-bla-bla… Jeg sier halvhøyt til meg selv «SLUTT, bare slutt, jeg orker ikke lang tur i dag, jeg skal gå den turen jeg har planlagt, det holder». Det var stemmen i hodet jeg nettopp hørte, den som mener at jeg skal strekke meg litt lengre, gjøre litt mer, yte det lille ekstra, også når jeg kjenner så tydelig at jeg egentlig ikke orker, sånn som i dag. Den som for enhver pris skal dytte meg videre. Jeg kjenner at det ikke er rom for å tøye strikken i dag, så nei takk, ingen omveier. Bare mate endene og så tusle hjemover. Det er mer enn godt nok.

Hvorfor gjør vi ikke det som føles riktig?

Jeg vet ikke hvordan det er oppi hodet ditt, men jeg har lagt merke til at når jeg skal gjøre noe, så blir jeg veldig lett distrahert. Hvis jeg for eksempel skal på trening og pakker bagen med treningstøy, så må jeg hente joggeskoene i gangen. På veien ut dit, gjennom kjøkkenet, passerer jeg kjøleskapet, og husker jeg at jeg må sjekke om vi har det vi trenger til middag. Så står jeg og ser i kjøleskapet, og der ser jeg eplene jeg har planlagt å lage eplefyll av, og begynner å lure på om jeg skal lage det eplefyllet før trening og utsette treningen, og så kan jeg handle på butikken på vei hjem til middag. Men hvis jeg skal lage eplefyll, så smaker det veldig godt i sånn kringle som mamma baker, kanskje jeg skal bake, så kan jeg sette deigen før jeg drar på trening? Men har jeg det jeg trenger til deigen, eller må jeg innom butikken før jeg kan sette deigen, og da må jeg i så fall gjøre det etter trening, butikken og middag, og da vet jeg ikke om jeg gidder, for det tar jo noen timer å lage den kringla, og plutselig er det kvelden, og da vil jeg gjøre andre ting enn å bake. Så stopper jeg opp, skjønner at det er stemmen i hodet som holder på, og husker hva jeg egentlig skulle. Jeg lukker kjøleskapet, henter joggeskoene og drar på trening.

Er ikke dette merkelig?

Jeg har en side i meg som kommer frem når jeg snakker med tenåringene mine. Denne siden viser seg ofte når vi er uenige. Det jeg gjør, er å snakke høyt for å få frem meningene mine. Fordi jeg mener jeg har rett, men også fordi jeg tror de ikke hører hva jeg sier, og så blir jeg irritert og hever stemmen. Men de hører meg, de er bare ikke enige. Når vi er uenige, glir ordene automatisk ut av munnen min som perler på en snor. Selv om jeg starter ut i vanlig, godt humør får den høylytte ordflommen meg til å høres både oppgitt og sur ut. Den ene tenåringen har etterlignet meg mange ganger for å gjøre meg oppmerksom på hvordan jeg høres ut. Hun overdriver, og vi ler godt av det begge to, men jeg tar poenget: Jeg kan bruke vanlig stemme når jeg sier meningene mine - også når vi er uenige. Den siste uenigheten vår handlet om vintersko. Hun ville ha kule sko, mens jeg mente skoene først og fremst måtte være fornuftige. Mine fornuftige argumenter ble som vanlig fremsagt med høy stemme, men til ingen nytte. Når hun hermer etter meg som snakker om vintersko, er jeg brått tilbake i tid, til min egen oppvekst. Jeg kan gjenkjenne en som snakket på akkurat samme måte til meg. Selvsagt liker jeg ikke å innrømme det, men jeg høres ut som min egen mor! I noen korte øyeblikk kan jeg se moren min tydelig for meg, hvordan hun i helgene kunne komme trampende inn på tenåringsrommet mitt, dra opp rullgardinen med raske bevegelser og med irritasjon i stemmen slå fast at det var på høy tid å komme seg opp av sengen og gjøre noe fornuftig, ikke ligge å dra seg langt utover formiddagen. Selv om jeg er veldig glad i moren min og hun har mange fine egenskaper, så vil jeg jo ikke høres ut akkurat som henne. Vil ikke bringe akkurat denne delen av morsarven videre. En annen ting jeg husker om moren min, er at hun penslet antiskli under vinterskoene mine så jeg ikke kunne skli bortover veien på sålene lenger. Fornuftig, men veldig kjedelig. Du har kanskje gjettet det allerede, at jeg denne gangen lar tenåringen bestemme. Det blir kule vintersko. Å se meg selv utenfra har gjort meg oppmerksom på stemmen. I tillegg har det vært en påminnelse om at tenåringer som utmerket godt hører hva mor sier, ikke nødvendigvis velger å gjøre som hun sier.

Slik kan du snu ting rundt

Januar og tid for nyttårsforsetter. Mine har stort sett gjentatt seg år etter år: Bli flinkere til å gjøre et eller annet som jeg vet er bra for meg, men som jeg ikke får til ellers i året: Gå mer hver dag, jogge, drikke mer vann, spise mindre sjokolade… Det fungerer mest som påminnelser om hvor jeg synes jeg svikter og ikke får ting til. I år vil jeg gjøre det annerledes. Finne noe som løfter meg, som det spruter litt av. Som gir meg godfølelsen bare jeg tenker på det, og som jeg kan ruge på og glede meg over helt til det faktisk skjer. Jeg husker nemlig da jeg var yngre og drømte om å dykke. Jeg så naturprogrammer fra korallrev og havbunner på TV, og syntes det så heeeeeeelt fantastisk ut! Så ble jeg voksen og redd, og la vekk dykkedrømmen. Plutselig var jeg opptatt av alle farene, og ikke alle gledene, ved dykking. Tenk om det skjedde noe galt med oksygentanken. Tenk om jeg traff på en farlig fisk. Tenk om jeg ikke fikk til å dykke. Tenk om det ble komplikasjoner. Tenk om… Hvorfor var jeg ikke like opptatt av at det kunne gå bra? Tenk om jeg elsket å dykke? Tenk om jeg følte at jeg var i mitt rette element? Tenk om jeg mestret det, og fikk en ny hobby der jeg traff andre som var interessert i det samme? Tenk om jeg kunne dra på ferie og dykke andre steder i verden? Hadde ikke DET vært digg? Jo, det hadde det. En stemme inni meg hvisker at det er for seint. For seint for den drømmen. Den stemmen har hvisket til meg i mange år allerede. Hvem sin stemme er det? Min egen. Det er jeg som sier det til meg selv. Hvis jeg klarer å si at det er for seint, så klarer jeg vel å si noe annet også? Det er jo ikke vanskelig å børste støvet av den drømmen. Hva om jeg bytter ut setningen om at det er for seint med noe som motiverer meg i stedet for å ta motet fra meg? Hva om jeg forteller meg selv at det bare er å gjøre det? Go for it, liksom. Dykk, og se hva som skjer! Hvis jeg aldri utforsker drømmen, kan jeg ikke vite om jeg liker den. Så det er mitt nyttårsforsett for 2025: Jeg skal dykke. Jeg vet ikke når, hvor eller hvordan, bare at det blir i løpet av året, og at jeg gleder meg, og det holder i massevis! Hva drømmer du om? Hva kan løfte deg dette året? Å synge i kor, overnatte i snøhule eller lære deg italiensk? Forsøke rafting, klatring eller fridans? Eller bli en kløpper til å lage saftige kanelknuter? Eller kanskje vi sees under vann?

Kurs og Kurs og Utdanning innen psykologisk vekst og coaching innen psykologisk vekst og coaching

Har du også det noe ala det her på tur?

Jeg går tur og har med brødbiter til endene. Det går ikke så lang tid før jeg hører stemmen i hodet. Det er ego mitt som lurer på om jeg ikke skal gå en ekstra «sløyfe» og gjøre turen ned til endene litt lengre? Det er jo ikke så langt ned dit, og nå som du først har kommet deg ut, så kan du jo gå litt mer enn du hadde planlagt? Benytte anledningen til å bli LITT sprekere? Det hadde jo ikke akkurat skadet å få opp kondisen, du har jo ikke vært så mye utenfor døra de siste dagene, blir ikke så veldig sprek av å sitte så mye i sofaen, og RYGGEN - kjenner du ikke hvor stiv du blir i ryggen av all den sofasittinga? Det er bra å gå, da får du mindre vondt i ryggen, og du har tid til en lengre tur enn du hadde tenkt, bare du rasker på litt, så du rekker hjem til det du skal etterpå, og det er jo ganske fint turvær også, ikke regn, og du som liker så godt å gå tur, selv om du KUNNE ha tatt en joggetur da, da hadde du faktisk blitt enda sprekere, men da må du jogge ofte, men uansett så ligger jo alt veldig godt til rette for en lang tur nå som du først har kommet deg ut av sofaen og …bla-bla-bla… Jeg sier halvhøyt til meg selv «SLUTT, bare slutt, jeg orker ikke lang tur i dag, jeg skal gå den turen jeg har planlagt, det holder». Det var stemmen i hodet jeg nettopp hørte, den som mener at jeg skal strekke meg litt lengre, gjøre litt mer, yte det lille ekstra, også når jeg kjenner så tydelig at jeg egentlig ikke orker, sånn som i dag. Den som for enhver pris skal dytte meg videre. Jeg kjenner at det ikke er rom for å tøye strikken i dag, så nei takk, ingen omveier. Bare mate endene og så tusle hjemover. Det er mer enn godt nok.

Hva gjør du når bekymringene er konstante?

Hva gjør du når du bekymrer deg veldig, har et problem som er uløst og som gnager i hodet ditt? Når jeg har det sånn, våkner jeg som regel midt på natta og i stillheten får jeg klarhet i hva som er løsningen på problemet jeg har. Det samme skjedde nylig, jeg hadde et problem og våknet godt utpå natta. Det jeg la merke til denne gangen var at selv om jeg hadde funnet løsningen og fått ro for problemet som plaget meg, så ble det ikke rolig i hodet. Med en gang jeg slapp tak i hovedproblemet, så poppet det i samme sekund opp en ny bekymring. Det merkelige var at nå ble plutselig denne bekymringen til et stort problem som jeg måtte finne løsningen på. Og når jeg klarte å finne ro rundt denne bekymringen, poppet det straks frem noe annet som fikk status som hovedbekymring. Det var som en pezbeholder med sånne små firkanta, lyserosa sukkertøy, i det du tar den øverste, så spretter det opp en ny. I motsetning til pezbeholderen så blir det aldri tomt for bekymringer. Strategien med å gå inn for å løse alle problemene for å bli kvitt bekymringene, blir en uendelig jobb, fordi bekymringene er konstante. Det betyr at hvis du vil bli kvitt bekymringer, må du angripe dem på en annen måte enn å prøve å løse dem ved å tenke og gruble på dem. En strategi som fungerer er å endre tankevaner. I stedet for å tenke på bekymringene og på den måten opprettholde dem (som er det du gjør når du tenker på dem), kan du avvise bekymringstankene. For å kunne avvise bekymringstankene, må du være i stand til å oppfatte dem, og for å kunne oppfatte dem må du klare å observere dem og for å observere dem trenger du ro i hodet, og for å få ro i hodet trenger du å ha oppmerksomheten på det som foregår akkurat nå. Å være i øyeblikket er begynnelsen på løsningen for å stoppe tankekjør, grubling og uro. Se for deg sinnet ditt som en vakker, frodig hage, der bekymringstanker er ugresset. Hva skjer hvis du ikke tar tak i ugresset? Det blir overgrodd og etter hvert fortrenger ugresset alle blomstene og plantene du virkelig ønsker å ha i hagen. Det er nettopp det Et Friere Liv kan hjelpe deg med. Å fjerne ugresset ved røttene, sånn at det forsvinner for godt og du kan oppleve ro i hodet. Når det er DU, og ikke kommentatoren og autopiloten som har kontrollen, stilner stemmen i hodet. Da oppstår stillhet.

Har du det sånn også kanskje?

Har du en ting du har lyst til å gjøre, og som ville vært bra for deg, men som du unngår å gjøre fordi du har tanker i hodet som får deg til å la være? Jeg har hatt det sånn på mange ting og jeg skal dele en ting med deg. Men kanskje er dette en ting du ikke unngår, så viktig at du kjenner etter hva det er du har lyst til å gjøre som tankene i hodet holder deg vekk fra å utføre. Etter at jeg har fått hjelp av Et friere liv til å oppdage tankemønstrene mine, så har jeg denne julen oppdaget blant annet hvorfor jeg har stekt juleribbe bare en eneste gang i mitt voksne liv. Når jeg ser hva tankene mine/egoet mitt har fortalt meg, er det lett å forstå at jeg har unnlatt å gå i gang: Det er sikkert vanskelig å få til en bra stekt ribbe, og du kan i hvert fall være sikker på at svoren ikke blir sprø, siden du er en amatør og ikke har gjort det mer enn én gang før. Det tar lang tid, og du har ingen garanti for om resultatet blir bra. Det beste er om du lar være, og overlater det til de som KAN det, så slipper du å bli skuffet over et dårlig resultat. Du er ikke noe god til å steke ribbe, du, vet du, for du kan det jo ikke. Så bare la det være, det er det beste for deg. Og du er ikke SÅ glad i ribbe heller, så den lille biten du ønsker deg, kan du jo bare kjøpe ferdigstekt. De som steker ribbe på butikken, de kan det i hvert fall, så du kan du trygt kjøpe det i stedet for å gjøre all den jobben selv. Dette surra og gikk i hodet mitt, uten at jeg var klar over det, og jeg lyttet og adlød. Nå vet jeg at det bare er tull! Klart jeg kan steke ribbe, det er bare å følge en oppskrift! Klart jeg er amatør, jeg har jo unngått å gå igang! Det er ikke noe galt med å være nybegynner, det er eneste måten å få erfaring på! Jeg innså dette da jeg nylig tilberedte ribbemiddag, for jeg gjorde det uten alle disse tankene/ego, og det var helt uproblematisk. Jeg fulgte en oppskrift og det smakte deilig - og svoren ble faktisk sprø.

Stressfri jul

For første gang i voksen alder har jeg opplevd en stressfri julaften og jul. Ikke fordi jeg har tilbragt den alene på en stillehavsøy, det har jeg ikke. Familiefeiringen har vært som den pleier hjemme hos oss med de samme folka, den samme maten og de samme tradisjonene vi pleier å ha. Jeg har heller ikke handlet julegaver lang tid i forveien, eller dekket bordet lille julaften. Alt har vært som det pleier. Det eneste som har vært annerledes, er at jeg har feiret jul uten hektiske stresstanker som hopper og spretter i alle retninger: Har vi husket ditt og datt? Blir dette bra? Blir maten ferdig i tide? Er det nok mat? Er det nok dessert? Skulle vi hatt frukt i tillegg? Blir de gamle glad for presangene? Er antrekket mitt fint nok? Er jeg fin nok? Jeg burde ha vasket håret, rekker jeg det før vi skal ut? Blir ungene glad for gavene? Skal jeg lage desserten klar nå eller vente? Det er nesten tomt for pepperkaker, kunne jeg bakt litt før middag? Uten sånne tanker har jeg denne julen kjent på ro og fred og velbehag. Fravær av stress og bekymring har rett og slett gitt meg en ny opplevelse av julen. Det har vært fantastisk deilig! Jeg har også lagt inn pauser, uten dårlig samvittighet. Ved å endre hvordan jeg forholder meg, har jeg hatt en julefeiring fri for stress og jag, jeg har kost meg i stedet. Det er den beste gaven noensinne.

Jasmina

Den store forskjellen fra tidligere er at jeg ikke hadde tro på at jeg hadde evnen til å roe meg ned. Jeg har trodd at jeg har trengt medisiner og andre til å regulere meg. Jeg har strevd med angst og tvangstanker hele livet. Brukt sterke medisiner og fått behandling for dette i 30 år. Når jeg tok kontakt med dere var jeg innlagt igjen og veldig dårlig. Jeg hadde gått ned 10-15 kilo og jeg trengte desperat hjelp. Jeg husker ennå de samtalene jeg hadde med dere. De var annerledes. Jeg følte meg viktig og opplevde at dere oppriktig ville hjelpe. Det var så stort der og da og jeg kjøpte kurset og det har jeg aldri angret på. Jeg har ikke vært innlagt siden jeg tok kurset med dere i 2023 - enda jeg har hendene fulle med en alvorlig kreftsyk mann, så klarer jeg fremdeles og beholde roen og sette ting i perspektiv. Nå lever jeg mye mer i nuet og lar ikke tankene mine eller følelsene ta over. Før krisemaksimerte jeg mye og jeg så jo at det ikke var bra for meg og kroppen å være så kontrollerende og redd, men jeg hørte ikke på den. Jeg kjørte bare på mitt, men redselen gjorde meg helt koko og både medisiner og innleggelser måtte til når angsten tok helt over. Men gjennom teknikkene jeg har lært hos dere, så klarer jeg nå å være rolig når tvangstankene kommer og det gjør at jeg ikke lager så mye regler og begrensninger for meg selv mer. Jeg har lært utrolig mye av dere og bruker tipsene og rådene deres for alt det er verdt.

Hjørdis

Jeg har drevet med selvutvikling i tre år fra før og kommet et stykke på min reise. Men det manglet noe. Er jo mange der ute, og hver til sin tid. Og det var nok ikke tilfeldig jeg kom over Elisabeth og Jenny våren 2023. “Få kontroll på ego” tror jeg introduksjonen var. Og yes, tenkte jeg. Det skal jeg knekke nå. Den stemmen som sier at jeg ikke er fornøyd og som alltid skal ha noe mer. Ikke visste jeg hva jeg brant for heller. Jeg ble med på introkurs og bare kjente: dette var det rette for meg. Men stemmen i hodet( egoet) sa nei: “Dette er da ikke noe for deg.” Og der og da, sa jeg til meg selv, det skal jeg visst!! Akkurat det jeg skal når ego sier nei. Gjøre det motsatte fordi jeg kjente det var rett for meg. Og det har det vært. For en reise og for en egenutvikling av den egentlige meg. For jeg er jo egentlig ikke kontrollfreak, ikke trenger jeg å fortelle folk (de jeg er glad i mest) hva de burde gjøre og ikke gjøre. De er selv på dette livets reise, og hvem er jeg til å fortelle hva som er rett og galt? Og rett for hvem? Jeg kjenner at dette er det beste jeg kunne gjort for MEG. Og lurer du på om dette er noe for deg? Hør på de, og kjenner du dragning: bli med. Det eneste du kan miste er egoet ditt. Masse lykke til alle sammen!

Annma

For første gang i voksen alder har jeg opplevd en stressfri julaften og jul. Ikke fordi jeg har tilbragt den alene på en stillehavsøy, det har jeg ikke. Familiefeiringen har vært som den pleier hjemme hos oss med de samme folka, den samme maten og de samme tradisjonene vi pleier å ha. Jeg har heller ikke handlet julegaver lang tid i forveien, eller dekket bordet lille julaften. Alt har vært som det pleier. Det eneste som har vært annerledes, er at jeg har feiret jul uten hektiske stresstanker som hopper og spretter i alle retninger: Har vi husket ditt og datt? Blir dette bra? Blir maten ferdig i tide? Er det nok mat? Er det nok dessert? Skulle vi hatt frukt i tillegg? Blir de gamle glad for presangene? Er antrekket mitt fint nok? Er jeg fin nok? Jeg burde ha vasket håret, rekker jeg det før vi skal ut? Blir ungene glad for gavene? Skal jeg lage desserten klar nå eller vente? Det er nesten tomt for pepperkaker, kunne jeg bakt litt før middag? Uten sånne tanker har jeg denne julen kjent på ro og fred og velbehag. Fravær av stress og bekymring har rett og slett gitt meg en ny opplevelse av julen. Det har vært fantastisk deilig! Jeg har også lagt inn pauser, uten dårlig samvittighet. Ved å endre hvordan jeg forholder meg, har jeg hatt en julefeiring fri for stress og jag, jeg har kost meg i stedet. Det er den beste gaven noensinne.

Gerd Elisabeth

Noe annet som er så herlig og spennende eller hva, jeg vet ikke, men etter at du får satt på plass sabotøren/styggen på ryggen eller hva man sier om tankene, så har det blitt så mye roligere og stille i hodet. Den dualiteten i oss, å takle den på en god måte, fikk jeg hjelp til av Et Friere Liv. Jeg ser tydeligere nå. Ser hva det var som tok meg «over» og at jeg ble tatt av tankespinn som førte meg til noe jeg trodde var en sannhet. Alle de gangene i livet fra barndom til nå så ser jeg hva dette handler om. Et Friere Liv gjorde at jeg skjønte at vi har en indre sabotør som ødelegger så mye den kan helt til jeg setter den på plass. Og det er jo alfa og omega å klare å fange øyeblikka da sabotøren prøver seg hele tiden. På kurs så lærte jeg så mye om dette og det er absolutt å anbefale hvis du er en som lurer på det. Tankene vil ikke være i øyeblikket, så mitt daglige mål er å være akkurat der, mer i øyeblikket, men det er ikke lett, øvelsene vi fikk hjelper meg. Tusen Takk!! Får ikke fullrost dere nok. Har blitt så glad i dere.

Gry

Dette har vært og er det beste verktøyet jeg har hatt. Jeg har i perioder hatt det tøft og alt har vært til tider svart, men det man lærer i Et FriereLiv hjelper en tilbake til livet. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er mektig stolt av meg selv og hva jeg har fått til i løpet av denne tiden. Dere får oss til og føle verdien av og være oss selv. Før kunne mine tunge perioder med uro og tungsinn, vare opp til 2-4 uker, hvor jeg gravde meg ned i dritten og syns så synd på meg selv. Nå er det 1-4 dager, ikke alltid så mange engang. Noen ganger varer det bare et øyeblikk. Hvem skulle tro det at jeg, Gry kunne bli så rolig til sinns og verdsette meg selv. Jeg føler meg mer tilstede enn tidligere, og jeg har lettere for å komme meg på plass i meg selv. Ja, dette har hjulpet meg mye og spesielt når jeg går gjennom utfordringer. For livet skjer. Helt magisk og fantastisk å ha disse verktøyene i livet mitt - ja, alt er mye lettere håndtere etter Et Friere Liv.

Anne

For første gang i voksen alder har jeg opplevd en stressfri julaften og jul. Ikke fordi jeg har tilbragt den alene på en stillehavsøy, det har jeg ikke. Familiefeiringen har vært som den pleier hjemme hos oss med de samme folka, den samme maten og de samme tradisjonene vi pleier å ha. Jeg har heller ikke handlet julegaver lang tid i forveien, eller dekket bordet lille julaften. Alt har vært som det pleier. Det eneste som har vært annerledes, er at jeg har feiret jul uten hektiske stresstanker som hopper og spretter i alle retninger: Har vi husket ditt og datt? Blir dette bra? Blir maten ferdig i tide? Er det nok mat? Er det nok dessert? Skulle vi hatt frukt i tillegg? Blir de gamle glad for presangene? Er antrekket mitt fint nok? Er jeg fin nok? Jeg burde ha vasket håret, rekker jeg det før vi skal ut? Blir ungene glad for gavene? Skal jeg lage desserten klar nå eller vente? Det er nesten tomt for pepperkaker, kunne jeg bakt litt før middag? Uten sånne tanker har jeg denne julen kjent på ro og fred og velbehag. Fravær av stress og bekymring har rett og slett gitt meg en ny opplevelse av julen. Det har vært fantastisk deilig! Jeg har også lagt inn pauser, uten dårlig samvittighet. Ved å endre hvordan jeg forholder meg, har jeg hatt en julefeiring fri for stress og jag, jeg har kost meg i stedet. Det er den beste gaven noensinne.

Morten

Samtalene har vært presise og meningsfulle. Eg kjenner meg meir stødig no, der det før var mykje uro. Etter å ha gått på kurs med Et Friere Liv kjenner eg meg meir klar, rede og tilstede. Ikkje minst så må nevnast: det har vore gøy! For meg har kurset gitt konkrete og praktiske verktøy for å vere meir tilstede i kroppen og “nået”, og være mindre opptatt av hvilke tanker eg har. 1 til 1 samtaler (som ein kan velge hyppigheten av) har vært utrulig målretta og gitt nyttige peikere. Og ikkje minst forløysing av “vanskelege” følelser. Anbefales på det varmaste. Eg kjenner meg meir stødig no, der det før var mykje uro. Eg har verktøy å ta i bruk ved uro og andre “utfordrande” tilstander. Om du ønsker å kjenna på meir ro og tilstedeværelse, så kan Et Friere Liv vere for deg. Dei gir veldig gode redskap for å komme på plass i deg sjølv.

Stine

Jeg har i helgen for første gang på veldig, veldig lenge kjent på en indre ro og mestring av tilstedeværelse her og nå. Jeg tok meg flere ganger i å ha øyeblikk der jeg var glad, lykkelig og håpefull og var samtidig litt på vakt fordi "kan jeg virkelig være det?". Så jeg er veldig takknemlig for at dere har gitt meg et perspektiv som jeg sårt trengte.

Kristine

Alt har vært som det pleier. Det eneste som har vært annerledes, er at jeg har feiret jul uten hektiske stresstanker som hopper og spretter i alle retninger. For første gang i voksen alder har jeg opplevd en stressfri julaften og jul. Ikke fordi jeg har tilbragt den alene på en stillehavsøy, det har jeg ikke. Familiefeiringen har vært som den pleier hjemme hos oss med de samme folka, den samme maten og de samme tradisjonene vi pleier å ha. Jeg har heller ikke handlet julegaver lang tid i forveien, eller dekket bordet lille julaften. Alt har vært som det pleier. Det eneste som har vært annerledes, er at jeg har feiret jul uten hektiske stresstanker som hopper og spretter i alle retninger: Har vi husket ditt og datt? Blir dette bra? Blir maten ferdig i tide? Er det nok mat? Er det nok dessert? Skulle vi hatt frukt i tillegg? Blir de gamle glad for presangene? Er antrekket mitt fint nok? Er jeg fin nok? Jeg burde ha vasket håret, rekker jeg det før vi skal ut? Blir ungene glad for gavene? Skal jeg lage desserten klar nå eller vente? Det er nesten tomt for pepperkaker, kunne jeg bakt litt før middag? Uten sånne tanker har jeg denne julen kjent på ro og fred og velbehag. Fravær av stress og bekymring har rett og slett gitt meg en ny opplevelse av julen. Det har vært fantastisk deilig! Jeg har også lagt inn pauser, uten dårlig samvittighet. Ved å endre hvordan jeg forholder meg, har jeg hatt en julefeiring fri for stress og jag, jeg har kost meg i stedet. Det er den beste gaven noensinne.

Kursdeltager

En ting jeg har savnet i terapi er å føle meg ivaretatt og sett som et helt menneske, rett og slett å bli rommet sånn som dere rommer andre ved å være helt til stede i det som skjer i øyeblikket - det er unikt i det dere gjør, og tusen takk for det. Og jeg mener ikke at det dere driver med er terapi, men det er helhetlig bevisstgjøring som får deg på plass i deg selv igjen. Og så skjønte jeg da jeg så videoen om ego hva som er grunnen til at jeg har holdt på med mye som ikke er bra for meg når jeg har all kunnskapen om hva som ville vært bra for meg, og likevel ikke har gjort det. Det er jo ego som velger minst ubehag i øyeblikket (legge seg på sofaen i stedet for å gå ut en tur, se tv i stedet for å lese/strikke eller noe annet osv), og så velger jeg ubevisst å følge ego og blir bare enda slappere, dorskere og mindre fornøyd. Liker veldig godt dette her altså, og alt dere lærer bort.

Kursdeltager

En ting jeg har savnet i terapi er å føle meg ivaretatt og sett som et helt menneske, rett og slett å bli rommet sånn som dere rommer andre ved å være helt til stede i det som skjer i øyeblikket - det er unikt i det dere gjør, og tusen takk for det. Og jeg mener ikke at det dere driver med er terapi, men det er helhetlig bevisstgjøring som får deg på plass i deg selv igjen. Og så skjønte jeg da jeg så videoen om ego hva som er grunnen til at jeg har holdt på med mye som ikke er bra for meg når jeg har all kunnskapen om hva som ville vært bra for meg, og likevel ikke har gjort det. Det er jo ego som velger minst ubehag i øyeblikket (legge seg på sofaen i stedet for å gå ut en tur, se tv i stedet for å lese/strikke eller noe annet osv), og så velger jeg ubevisst å følge ego og blir bare enda slappere, dorskere og mindre fornøyd. Liker veldig godt dette her altså, og alt dere lærer bort.

Ny Gerd

Jeg ser tydeligere nå. Ser hva det var som tok meg «over» og at jeg ble tatt av tankespinn som førte meg til noe jeg trodde var en sannhet. Alle de gangene i livet fra barndom til nå så ser jeg hva dette handler om.

Jeg ser klarere som i en film, et speil som viser meg at dette som skjedde osv. ikke var meg alltid, men at jeg var tatt over av tankene. Jeg fikk en AHA-opplevelse. Jeg våknet rett og slett. Da gråt jeg faktisk den dagen som om en forløsning i meg raknet, da skjønte jeg noe som det er litt vanskelig å forklare eller sette helt finger på.

En glede kom opp i meg og jeg ville fortelle alle om dette. Etter Et Friere Liv gratis web ble det en ny åpenbaring for meg, i dette å skjønne at vi har en indre sabotør som ødelegger så mye den kan helt til jeg setter den på plass. Og det er jo alfa og omega å klare å fange øyeblikka da sabotøren prøver seg hele tiden. På kurs så lærte jeg så mye om dette og det er absolutt å anbefale hvis du er en som lurer på det. Tankene vil ikke være i øyeblikket, så mitt daglige mål er å være akkurat der, mer i øyeblikket, men det er ikke lett, øvelsene vi fikk hjelper meg. En daglig jobb. Noe annet som er så herlig og spennende eller hva, jeg vet ikke, men etter at du får satt sabotøren/styggen på ryggen eller hva man sier om tankene så har det blitt så mye roligere og stille i hode. Denne dualiteten i oss, å takle den på en god måte fikk jeg hjelp til av Et Friere Liv og Jenny og Elisabeth Tusen Takk!! Får ikke fullrost dere nok. Har blitt så glad i dere.

Nytt navn

Jeg har alltid tatt inn for mye og følt meg utslitt både fysisk og psykisk fordi jeg har alltid vært opptatt av mennesker og se bakenfor mennesket. Dette har vært både privat og på jobb.

Det jeg har lært hos Et Friere Liv har en utrolig innvirkning både på meg personlig, familien min og ikke minst kollegaer og ansatte. Jeg har endret både min oppfattelse av meg selv og hvordan jeg er ut mot andre mennesker.

Jeg har en ledende stilling i en mellomstor bedrift med 200 ansatte, tidvis mye stress og mange mennesker å ha ansvaret for og nå har jeg lært meg å sette grenser, slik at jeg ikke blir utbrent

i jobben min som leder/ mamma/samboer/ mormor/venn osv. Det å ha ro og tid til menneskene i mitt liv, samtidig som jeg ivaretar meg selv. For det er det viktigste! Arbeidet starter med meg. Men utad har jeg lært meg å lytte mer enn jeg snakker, ikke alltid komme med råd. Bare være en lyttende part, uten alle løsninger. Jeg har lært meg at min oppfatning av andre ikke nødvendigvis er slik. Hvem er jeg til å skulle ha løsningen bestandig? Og har jeg en dårlig dag, vet jeg at den går over og er heller litt god med meg selv og gjør gode ting, ikke jager meg mer opp for alt jeg burde gjort og ikke har gjort, burde si osv.

Min reise blogg

Gratis ting

Blogg

Kursdeltagere sine opplevelser og historier deles her

Hva gjør du når bekymringene er konstante?

Stressfri jul

Gi deg selv små gaver denne julen

Fra "to do" til "ta da"

Har du også dette mønsteret?

Husker du å møte deg selv på en myk måte?

Bekymrer du deg?

Har du forberedt deg?

Tips til å leve et litt friere liv

Utfordringer med å stole på deg selv?

Hva skjer når du skyver ego vekk?

Slipp bekymringen for hva andre tenker om deg

Hva gjør du mest av disse to tingene?

Ønsker du et vendepunkt - gjør dette

30 milde måter å være god mot deg selv

Livet trenger ikke å styres av stemmen i hodet

Den indre stemmen i hodet

Kjenner du deg igjen?

Det viktigste løftet vi kan gi

Klarer du å agere? Og ikke bare re-agere?

Hvem er du på lag med?

Hvordan reagerer du på minikriser?

Hva er ekte kjærlighet egentlig?

Når bekymring ser ut som forberedelse

Kraften i det første lille steget

Livet skjer nå – ikke etterpå

Om hvorfor egenkjærlighet ikke er egoisme

Samtale på kjøkkenbenken

Hva slags forhold har du til følelsene dine?

Har du frykt for autoriteter?

Dette er mulig for deg også. Helt rått!

Lei av å tvile på deg selv?

Har du opplevd dette?

Hva skjer når ego overtenker?

Ligger egoet ditt alltid et lite hestehode foran?

Ego lager sine egne fortellinger

Er egoet ditt glad i regler?

Hvor blir energien av?

Har kritikeren din antatt ting som ikke er sant?

Kommentatoren (ego) og vindusvask

Hva gjør du når bekymringene er konstante?

Har du også det noe ala det her på tur?

Hvorfor gjør vi ikke det som føles riktig?

Er ikke dette merkelig?

Slik kan du snu ting rundt

Har du også det noe ala det her på tur?

Hva gjør du når bekymringene er konstante?

Har du det sånn også kanskje?

Stressfri jul

Jasmina

Hjørdis

Annma

Gerd Elisabeth

Gry

Anne

Morten

Stine

Kristine

Kursdeltager

Kursdeltager

Ny Gerd

Nytt navn

Kursdeltagere sine opplevelser
og historier deles her